Tidlig norrøn språkhistorie

Norge er et langstrakt med høye fjell og dype daler. Denne unike topografien har ført til spennende forskjeller i dialekter. Det er en posisjon som er unik.

I Nordisk Råd forstår ikke Danmark og Island hva nordmennene maser om med dette snakket sitt om dialekter, for de har ikke slikt selv. Samtidig ser Norge seg tjent med den luksus å ha to skriftlige målformer, men egentlig er begge svært like og kanskje har det norske språket sjelden vært så likt som det er nå.


Historisk sett har språket gått gjennom store forandringer i de to tusen år det tok på å forme oss som nasjon. Jeg skal nedtegne en kortfattet språkhistorie her, den første og tidligste utgaven.

 


 

Hvor kommer norsk fra?

Norsk er et germansk språk innenfor den indo-europeiske språkfamilie. Rent formelt er det annerkjennelse for at norsk har følgende språkutvikling:

  • Indo-europeisk
  • Urgermansk
  • Urnordisk (år 0 - 200)
  • Eldre urnordisk (år 200 - 500)
  • Yngre urnordisk (år 500 - 700)
  • Eldre norrønt (år 700 - 1050)
  • Yngre norrønt (år 1050 - 1350)
  • Middelaldernorsk (år 1350 - 1537)
  • Dansketida (år 1537 - 1814)
  • Mot moderne tid (år 1814 og nåtiden)

 


 

De første talte språk i Norge

De germanske språkene har utviklet seg fra det målet som ble talt i Indusdalen for omlag 7000 år siden og som er annerkjent som det språket som er den første kjernen i samtlige europiske språk. Kun baskisk er et mulig unntak.

  • Det er i stedsnavn man forsker på å finne spor fra førskriftlig tid
  • Gamle navn på steder og elver danner utgangspunktet fra denne språkforskningen (som er usikker og rimelig spekulerende)

Merk: Kan noen av stedsnavnene være overtatt fra et språk fra før indo-europisk kom til Norge? Problemet er at vi har ingen spor av et slikt ur-språk og som har død ut. I teorien kan det finnes norske stedsnavn som går tilbake til eldre steinalder. I praksis er den øvre aldersgrensa rundt 4000-5000 år.

 


 

Urgermansk

Vi har få spor fra dette i Norge, men på kontinentet har det blitt funnet runeskrifter som viser at det var et kasusspråk med mange verbformer.

 


 

Eldre urnordisk

Vi vet noe om dette språket ettersom vi har funnet runeinnskrifter på stein og amuletter. Kjennetegn var

  • Lange stavinger, ofte 4-5 i hver eneste ord
  • Få tegn på dialektforskjeller over et stort område (hele Norden)
  • Kasusspråk med kasus (nominativ, akkusativ, dativ og genetiv).

I den grad språket ble skrevet var det med et eget runealfabet, som kalles for Futark, og benyttet over store deler av Europa fra Alpene og oppover og til Norden, fra kanskje Polen i øst og til England i vest. Det finnes ingen etterlatt litteratur. Futark ble nok brukt i rituell virksomhet.

 


 

Yngre urnordisk (synkopetiden)

Trykksvake endelser i ord forsvinner fra språket.

  • De fleste 4 og 5-stavelse ordene fikk bortfall av minst en stavelse og blir kortere
  • Det var nødvendig og helt ordinær rasjonalisering av språket
  • En del ord fikk samme betydning, og da ble det nødvendig å endre noen fonem.

Omlyd er utbredd:

  • Rotvokalen blir påvirket av endingsvokalen
  • Vokalene blir enten uttalt lengre fremme i munnen eller lengre opp (lettere å tyde og uttale)
  • Ord som ble synkoperte fikk samme mening
  • Omlydene gikk mot høyere og lysere uttale
    • i-omlyd = vokalene blir dratt mot i
    • u-omlyd = vokalene blir dratt mot u
    • a-omlyd
  • Omlydene var produktive i om lag 700 år.

Merk: i Sverige skjedde ikke a-omlyden. En av de første dialektforskjellene oppstår innenfor det felles språklig området i Skandinavia.

Eksempel på ord som synkoperte:

  • StainawaRjar --> Stain (navnet)
  • wiwar --> wiw
  • HariWaldaR --> Harald
  • sohta --> sot

 

Brytning: ord får lagt til en "j" som i "jeg", "mjølk", "stjele"... Det var mer brytning i øst enn i vest.

 

Merk: Brytning er et skandinavisk fenomen. Det finnes ikke brytning i tysk og engelsk. Det er mer brytning i Norge og Sverige enn i Danmark. Og mer i nynorsk enn i bokmål.


 

Regressive: endingene virker på rotvokalene. Det gjør at vokalene på inn- og utlyd blir emr like. Artikulasjonen endrer seg og nye vokaler dannes. Ordene blir lettere å uttale. Mange konsonanter forsvinner i denne prosessen.


 

Merk: en av grunnen til de sterke endingene i denne perioden er en sannsynlig pest rundt år 600 som faller sammen med nedgangstider og folkevandringer. I Norge blir det funnet drastisk få arkeologiske spor og epidemier trekkes fram som årsak. Historiske kilder beretter om en byllepest som kan sammenlignes med svartedauen i Middelalderen og som raste over hele Europa etter år 542, kalt for "den justinianske pesten".

 


 

Eldre norrønt

 

En mer rolig språklig periode. De nordiske språkene begynner å skille lag. Det kommer nye ord til fra utlandet grunnet vikingenes fredlige og mindre fredlige sjøreiser. Sverige får impulser fra øst (Gardariket, nåværende Russland, og Baltikum); Danmark fra Tyskland og England; og Norge fra Irland og Skottland.

 

Mens Futark tidligere under den urnordiske perioden var et elitisk tegnspråk ble det nå mer utbrett blant folk flest. Samtidig blir runealfabet Futark rasjonalisert fra 24 til tegn til 16.

  • u, o, y, v/w, og ø får samme tegn
  • i, j og e får samme tegn

Rasjonaliseringen skjer ikke på kontinentet og i England. Det er Skaninavisk fenomen som også brukte runer i flere hundre år lengre.

I Danmark skjer en lenisering av konsonanter:

  • p, t, k blir til b, d, g

Monftongering i øst:

  • leita > leta
  • auka > øka
  • bleyta > bløta

Mer omlyd i vest-nordisk enn i øst-nordisk:

  • kjem (norsk) -- kommer (dansk og svensk)
  • fer (norsk) -- farer (dansk og svensk)

Andre trekk:

Islandsk og færøysk spiller en rolle i de nordiske språkene Det lantinske alfabetet kommer sammen med kristendommen i slutten av perioden

 


 

Yngre norrønt Det latinske alfabetet blir innført utover perioden. Økt ordtilfang fr Europa, spesielt latinske ord. Kristen litteratur får betydning mens sagalitteraturen, først og fremst fra Island, når sitt høydepunkt rundt 1200-tallet.

  • Bokstavene Þ og ð blir innført fra det engelske alfabetet.
  • H bortfaller foran l, n, r i norsk og skiller seg fra de østnordiske språkene.
  • Island og Norge sklir fra hverandre ved at de får tilsig av ulike ord.

Jamning:

  • Begynner etter 1100 og skiller øst- og vestnorsk
    • jamvektord og overvektord
  • Endringsvokal og rotvokal virker på hverandre ("eta" blir "øta")

 


 

Og det siden skjedde:

Da er den eldste perioden over, og jeg skal bare nevne tiden etter veldig kort: Middelaldernorsk er en språklig periode hvor norsk taper egenarten. Embetspråket er dansk og norsk utvannes. Svartedauen er en katastrofe for landet, ikke minst for språket. Det topper seg under Dansketida, men mot slutten av perioden skjer en nasjonal bevissthet over hele Europa, også i Norge, og noen begynner også å jobbe med norske språket. Bokmål og nynorsk etableres, to virkemidler for å nå samme mål. Nynorsk heter det det heter i kontrast til gammelnorsk, ikke bokmål. På 1900-tallet blir samnorsk et virkemiddel, men er nå forlatt.

 

I dag må man kunne innrømme at nynorsk minsker i antall ettersom bokmålet faktisk er fleksibelt nok til å oppta dialektformer, som skulle være nynorskens styrke. I mange tilfeller lider nynorsken av tung konservatisme, som ikke minst Samlagets bokutgivelser viser. Interessen for norsk er derimot stor, hvilket program Petter Schjervens "Godt norsk"-program viser. Per Egil Hegges gode språkrøkt-spalte i Aftenposten er tilsvarende eksempel.

 


 

Dette er en tekst som naturligvis er under bearbeidelse. Jeg kommer (kanskje) til å rette på den og endre og utbedre deler, bl.a. faguttrykkene.


God hedensk jul

Have a cool yulGod jul, sier vi. Og da er vi forlengelsen av en ur-nordisk tradisjon som går mer enn tusen år tilbake i tid, kanskje så mye som 2000 år. Det går tilbake til tiden lenge før kristendommen kom til landet, med nye og fremmedlige guder og nye tradisjoner som søkte å fortrenge alt hjemlig.

Hjemlig.

Det er faktisk dette ordet som ligger til grunn for ordet "hedenskap". Vi hadde ikke et ord som "religion" i det nordiske landene. Vi snakket om "sed og skikk", og når nye guder og fremmede skikker kom og fortrengte vår væremåte og meningstro, vår hjemlige skikker og hedenske, altså hjemlige, gudeverden, så hadde altså ikke hedendom opprinnelig den negative klang som kristne i sin manipuleringsiver har gitt ordet. Statsministeren går ut og snakker om kristne grunnverdier, som det er noe utelukkende positivt, og som kristne er de eneste med verdier... Yeak!

Men jula er vår! Kristendom har tapt kampen på å gi den tomt religiøst innhold basert på en fjern Jesus-skikkelse i en annen verdensdel uten snø og skikkelige fjell. I engelsktalende land kalles jula for Kristusmesse, "Christmas", men ble aldri innført i Norge. Ikke på mangel av kristne forsøk og tvang, men avvist av folk flest, slik vi også har maktet å beholde de opprinnelige ukenavnene. Bare Island har en kristen nummerering av dagene som det eneste unntaket i de germansk landene.

Ordet jul kommer (sannsynlig) fra navnet på den andre vintermåneden, kalt "Ýlir". Da inntraff vikingtidens vintersolverv, altså i tiden fra 14. November til 13. Desember. Ýlir kan også knyttes til et av Odins mange navn, Jólnir, som igjen er knyttet til julen. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt, eller helt fram til hoggunótt (12. januar).

Den nøyaktige betydningen av ordet "jul" er dog ukjent. Det gammelnorske ordet er "jol", det angelsaksiske er "gèola". Hva som er interessant er at ordet jul nå faktisk begynner å spre seg i det engelske språk, hvor det skrives "Yul".

Jula ble dannet i en tradisjon av offer- og grøderikdom, altså en fruktbarhetsfest, blant annet kan skikken med å sette ut julenek være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. Julen ble feiret når slaktedyra var feitest, da kornet var ferdig tresket og alle høstens sysseler var avsluttet. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand.

Vi "drikker jula", skriver sagaene. Denne hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid, slik vi kan lese i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarande påbud i den eldre Frostatingloven. En skulle drikke for et godt år og fred, og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

Dansende julOpprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledt i en lodden fell.

Jeg har faktisk rappet det som er av faktisk kunnskap her. Arild Hauge, en nordmann bosatt i Danmark har utrolige mengder av nettsider og ditto kunnskap på hans eget nettsted. Der finnes bl.a. artikkelen "Mål, vekt og tid", et arbeid under utvikling, vel verd å ta med seg.

Cappelens leksikon, CapLex, har faktisk en bra artikkel om samme emne "Jul - lysfest i mørketid". Den forklarer mange begreper, som f.eks. "nisse" som kommer fra Nils, kortform for Nikolas. Og juletreet, dog nevnes ikke at Odin ofret seg selv i et tre. Og at trær, som tuntreet, har en rik og dyp forankring i norrøn tradisjon. Husk Yggdrasil. Det skulle ha tatt seg ut om vi slo opp et blodstengt kors midt i stua!

Et eksempel på at ordet jul er på full fart inn i det engelske språk er denne artikkelen på nettstedet Sigrdrifa, et engelskspråklig infosted lokalisert i Vancouver, USA: "Yule -- Honoring the Folkways of our Nordic Ancestors" og hvor de skriver:

Yule, an ancient tradition, is a time when families gather to exchange gifts, and enjoy the time they have together, a time when the days are short and in some places our Folk reside, the sun never, or rarely, shows herself. (...) To understand the spiritual foundations of this Folk Celebration, one must understand our Northern Folk. Our Folk lived in a harsh environment that saw anywhere from 15 to 20 hours of darkness during the winter months.

Not bad. Skjønt, jeg må alltid smile litt av amerikanernes oppfatning av gamle Norge som "harsh environments", tøft miljø, som om dagens miljø er blitt bedre. Egentlig er det motsatt. Miljøet er blitt verre. Det var faktisk 4 til 5 grader varmere under vikingetiden.

La meg avslutte med å gjenta tittelen, ha en god hedensk jul!

Historien om det som ikke skjedde

Hvis Nazi-Tyskland vant Den andre verdenskrigen, hva ville da ha skjedd? Hvis Tyskland isteden vant Den første verdenskrig, noe som faktisk var mer sannsynlig enn hva som de fleste har trodd. Hva ville da ha skjedde med Europa? Og ikke minst, hvordan ville Norge utviklet seg?

Et alvorlig og fundamentalt vendepunkt i historien, ikke bare for Norge, med for Europa, og da kanskje også verden, var et spørsmål om vind et par dager. Hadde vinden vært annerledes i Den engelske kanal, om den hadde vært vendt den andre vegen, kunne verden ha vært forskjellig. Da kunne flertallet av verden ikke hatt engelsk som internasjonalt språk, men kanskje en variant av norrønt...


Mulig? Slett ikke umulig. Hvis så, så kanskje...

Kontrafaktiske hypoteser
Hva er dette for spørsmål? Det er kontrafaktiske sådanne. Faktisk historie parret med det motsatte. I stedenfor å se på det som faktisk skjedde ser man på det som kunne ha skjedd om det var et avgjørende vendepunkt i historien. Men for i det hele tatt kunen stille kontrafaktiske spørsmål må man kunne sin historie.


Skjønnlitterære og spenningsforfattere av ulike slag har lekt seg med slike tanker stadig vekk, men også tungt seriøse forskere har vært involvert. Ikke så mye i Norge riktignok, hvor akademia ikke liker forskning som har altfor mye av leken over seg. Forsker du, herr historiker, eller har du det bare morsomt?


Øystein Sørensen har skrevet boken "Historien om det som ikke skjedde" med undertittelen "Kontrafaktisk historie", nylig utgitt på Aschehougs forlag.


Øysten Sørensen er professor ved Universitet i Oslo og har siden studiedagene som anmelder og skrivbent av alvorlige og mindre alvorlige ting for studentavisen Universitas vært en spenstig forfatter. Av boklisten hans ser jeg en rekke tunge verk, samt en del av lettere kaliber, og hvorfor skulle det siste være galt? Som etterkrigsgenerasjon (født i 1954) er Øystein Sørensen flerkulturell, Han leser skjønnlitteratur, hør på rock, ser film, leser tegneserier og fordyper seg i faglitteratur utenfor sitt eget forskningsfelt. Det er trekkene til et moderne og urbant renessansemenneske vi ser.


Jeg nevner disse forklaringene ettersom Sørensen selv ser grunn til i forordet å forvare sin egen bok. Eller riktigere, han ser liten grunn til personlig å være i forsvarsposisjon, men han ønsker gjerne å argumentere for andre historikere ikke bør unngå, men faktisk oppsøke kontrafaktisk historieskrivning. Her er en argumentasjonskjede:


"Kontrafaktisk historieskrivining -- gjerne presisert til kontrafaktiske hypoteser -- er en nødvendig del av enhver seriøs historieskrvning, Men slik hypoteser er ikke bare nødvendig -- i logisk forstand -- heller. De er overalt i historieskrivningen. De er bare ikke synlige. De er dessuten nyttige og fruktbare. Og som antydet -- midt i all seriøsiteten -- de er gøyale å befatte seg med."


Et Norgeshistorisk ekempel: vinden i 1066
Jeg skal ikke gjenfortelle hele kjeden av indisier som Øystein Sørensen kommer med i bokens andre del (side 97), men referere hovedtrekkene kort. England var, som Sørensen sier i sitt lesevennlige og tildels muntlig stil, et fett bytte i år 1066.


Fra Frankrike truet normannerne ledet av William, senere gitt navnet Erobreren. Fra nord kom kanskje den mest aggresive og kanskje den mest krigserfarne norske kongen noensinne, Harald Hardråde, alliert med misfornøyde engelskmenn, blant annet den engelske kongens bror Tostig.


I England hadde den angelsaksiske kongen Harold Gudwinsson endelig et slags samlet England under seg for første gang i historien, etter århundrer av invasjoner og indre splid. Og i dette året 1066, var landet igjen utfordret.


Den faktisk historien er at at Kong Harald Hardråde landet i nord med en svær hær. Hvor stor er ikke godt å si, men det er blitt antydet 300 langskip. Etter å ha vært seierrike i en rekke mindre slag, erobret den største og viktigste byen i nord, York, tar den norske kongen og en mindre styrke en lett tur ut i den grønne. Med brynjene liggende igjen blir de selvsagt overfalt av den hærstyrke som den engelske kongen har samlet sammen sør i landet, og deretter brukt tre dager på å haste nordover. Ved Stamford bro møtes de to, og den norske kongen faller og det norske erobringen faller sammen med kongen.


Deretter må den engelske kongen i all hast skynde seg sørover og møte en ny trussel, nemlig de franske styrke ledet av den normanniske hertung William. I et nytt slag ved Hastings får Gudwinsson en pil i halsen og den engelske motstanden faller sammen. The rest is history, som de sier over der.


På forbausende kort tid stormer normannerne over Wales, Scotland og ikke minst Irland og danner grunnlaget for det engelske imperium, et land som aldri er blitt erobret senere, og grunnlaget for at verden snakker engelsk (selv om normannerne ironisk nok var fransktalende).


Kunne det ha vært annerledes?
Men hva om William hadde kommet først? Han ble faktisk forsinket av de kraftige høststormene. Vinden i august og septemberdagene i 1066 forsinket langgangen. Da de først satte over kunne den franske hæren gå ganske uhindret i land og da slaget kom i gang den 14 oktober var det lenge jevnt mellom de to styrkene. Og det til tross for at de engelske hadde nettopp vært igjennom ett, og var trette og slitne etter en tre dagers marsj.


Hvis vinden hadde vært annerledes ville de ha møtt de franske styrkene først, og ikke møtt dem tidligere, på stranden før de rakk å befeste seg. Det er ikke usannsynlig (sannsynliggjøring er viktig for kontrafaktisk historie) at de engelske styrkene ville ha vunnet. Deretter måtte de i hu og hast ha marasjert nordover og møtt de norske hærstyrkene.


Om nordmennene ikke hadde vært så dustete som å ta en pikniktur med en tredjedel av hæren, men i stedet hadde møtt den engelske hovedstyrken med alt de hadde, og med det norskvennlige Nord-England i ryggen, er det ikke usannsynlig at Harald Hardråde hadde vunnet. Tross alt hadde både nordmenn og dansker vært seierrike i Midt- og Nord-England i et par århundrer allerede.


Et norsk England?
Med England erobret ville Harald Hardråde ha vært hersker over et ganske mektig Nordsjøimperium: Norge, Danmark og England. Det ville uten tvil ha vært den mest betydningsfulle sjøfartsnasjon i verden.


England fikk en kraftig befolkningsvekst i årene etter 1066. England hadde uansett sannsynligvis blitt det administrative sentrum for denne nasjonen, men kanskje med tyngdepunkt i nord, rundt York, og ikke i London. Språket ville ha utviklet seg i blandingspunktet fra norrønt, gammelengelsk og anglosaksisk, og uten den tunge innflytelsen av fransk som skjedde med normannerne.


Nordmennene kjente allerede til sjøveien til Amerika. Med dette nord-vestlige Nordsjøriket som tyngdepunkt er det mulig å tenke seg at kolonisering av Amerika kunne ha skjedd før det faktisk skjedde, ettersom nordmennene faktisk hadde kunnskapen om sjøveien til den nye verden via Island og Grønland.


Selv om Nordsjøalliansen kanskje uansett ville ha falt fra hverandre ville England ha hatt en helt annen kurs og et helt annet språk. Med normannerne kom tyngden til å ligge rundt London og det preget det engelske språk slik som det skrives og tales i dag. Lengre nord var dialekten mye nærmere gammelnorsk, og mye nærmere det som vi i Norge snakker og skriver. Antageligvis ville dagens norsk ha vært nærmere gammelnorsk enn preget av dansk og tysk.


Holberg i Edinburg
Det er ikke sikkert at det hadde vært så dumt. Kanskje Ludvig Holberg mer naturlig hadde dratt til Edinburgh enn til København? En moden Holberg preget av Shakespear enn av Moliere?

Øystein Sørensen ser for seg at en sterk nordisk kulturalliansen ville ha hevdet seg mot den latinske kulturen på en helt annen måte enn hva som reelt skjedde. Hansatene, den nordtyske handelsmonopolet, ville ikke ha vært istand til å dominere slik de faktisk gjorde, og reelt la det unge norske riket i kne (forunderlig at Hansatenes betydning ikke er blitt nærmere beskrevet i Europas historie). England ville ha vært juvelen i det nordiske riket, skrivet Sørensen, om vinden hadde snudd tidligere i september 1066...


En bok verd å lese. Og den er faktisk ganske lettlest før man kommer til de mer teoretiske utgreiningene i siste del, som ikke er tyngre å lese, men mer preget av forfatterens historieteoretiske forelesninger, og som nok angår historiefagets indre krets mer enn folk flest. Har du ikke hørt forfatterens navn før, så bit deg fast i det som en steinbit. Øystein Sørensen er en skikkelig luring.

Øystein Sørensen:
Historien om det som ikke skjedde
Aschehoug 2004
ISBN 82-03-22901-8
Pris: ikke mer enn hva en skjorte koster...


Om Lars Magnar Enoksen

Det har verdi å finne ut mer om forfatteren Lars Magnar Enoksen.

Han er født i Malmö i 1960, svensk mor og norsk far, hvilket forklarer hans noe usvenske navn. Han ble i tidlig alder opptatt av tegneserier og historie. Han er selvlært på de fleste områer: tegneserietegner, musiker, forfatter og runolog.

Han var en av de aller første pønkerne i Sverige i andre halvdel av 1970-tallet, med hanekam i 1977 og dannet det ekspresjonistiske musikkbandet "Kabinett Död" i 1979. "Punkattityden sitter fortfarande kvar, även om mitt hår inte mäktar med en tuppkamsfrisyr i dagens läge..." forteller han i en selvironisk kommentar.

Walt Disney
På 1980-tallet var han den eneste svenske manusforfatteren for Walt Disney's Comics & Stories, altså tilsvarende norske Donald Duck & Co, og etterlot seg rundt 600 seriesider på 80-tallet som ble publisert over hele verden.

I 1988 åpnet han sin første serieskole for barn og ungdom. På 1990-tallet økte undervisningstakten med klasser i byene Malmö, Dalby, Vellinge og Höganäs, og han trappet ned det internasjonale tegneserieskrivningen. På slutten av årtiendet dannet han Kvarnby Folkhögskolas serietegnerutdannelse i Malmö, og var hovedlærer og kursansvarlig. På slutten av 1980-tallet og beynnelsen av 1990-tallet publiserte han et antall seriealbum for voksne, som bevisst var ganske obskure og bisarre.

Fornordisk bryter 
I 1989 innledet han sin karriere som "Glima-brottare", eller bryter i Glimt, en fornordisk brytesport, som han arbeidet for å igjeninnføre i Norden. På 1990-tallet ble han både svensk (1992 og 1998) og nordisk (1995) mester i Glimt. For tiden er han europeisk sjefinstruktør i fornordisk brytning for European Historical Combat Guild (lenke). Det arbeides også for å Glimt inn i Svenska Budo- Och Kampsportförbundet (lenke).

I forbindelse med at han lærte seg Glimt på Island lærte han seg også islandsk, det nordiske språket som ligger nærmest gammelnorsk, eller "danske tunge" som sagaskriverne kalte det. Da fikk han igjen opp øynene for sin barndoms interesse for historie. Med sin nyvakte interesse og kunnskap i språk kunne han med selvstudier lese vikingetidens runeskrifter, islandske sagaer og eddadikt.

Runolog
I 1995 utga Enoksen sin første lærebok om runer, og siden 1998 skriver han en historisk faktabok i året på forlaget Historiska Media. Til tross for at han er selvlært runolog blir hans bøker benyttet på universitetene i Norge, Sverige og Danmark som akademisk faglitteratur. I 2000 mottok han Skånes Hembygdsförbunds kulturpris i litteratur for boken "Skånska runstenar". Foruten runer er også fornordisk mytologi også et kjært emne.

Enoksen har en historisk roman bak seg, "Odens Korpar", hvor han eksperimenterte med å utelate alle utenlandske låneord som til det svenske språket etter 1400-tallet. Alle latinske ord som middelalderen har sneket inn ble også unngått. Hensikten var å øke illusjonen av at handlingen henspilte på en hednisk tidsalder rundt år 800.

Nye prosjekter
I dag er han leder for et prosjekt i Roskilde Vikingskeppsmuseums regi, hvor målet er å forsøke å finne ut hvordan vikingene fikk sine stridsferdigheter. Prosjektet kuliminerer i 2007 med to måneders lang seilas med et vikingskip fra Skandinavia til de Britiske øyene, hvor Glimt-brytningens kampfilosofi og intutive prinsipper anvendes som en levende kilde til vikingenes stridskunst.

En aktiv tusenkunstner med andre ord. Ikke beskjeden heller.

Grafiske noveller (tegneseriealbum):
Ärans Blod, 1988.
Starkaters Sista Nidingsdåd, 1989.
Nattens Drottning, 1994.

Pedagogiska undervisningsbøker for barn og ungdomar:
Enok lär dig rita serier, 1998.

Historiske romaner:
Odens Korpar, 2001.

Historisk faglitteratur:
Lilla Runboken - en introduktion till Vikingatidens Runor, 1995.
Runor - historia, tydning, tolkning, 1998.
Skånska Runstenar, 1999.
Fornnordisk Mytologi - enligt Eddans lärdomsdikter, 2000.
Skånska Fornminnen, 2001.
Runor - historia, tydning, tolkning, (pocket) 2002.
Vikingarnas egna ord, 2003.
Fornnordisk Mytologi - enligt Eddans lärdomsdikter, (pocket) 2004.
Vikingarnas stridskonst, 2004.


Vikingenes stridskunst

Den svenske forfatteren Lars Magnar Enoksen har skrevet en bok med den svenske tittelen "Vikingarnas stridskonst" som forsøker å beskrive en vanskelig, men interessant emne: hadde vikingene en egen form for stridskunst? Hadde de noen bestemt taktikk i kamp? Var de trent for kamp?

Svaret er ja.

Boken gir et dybdesøk i Vikingetidens norrøne krigere fra Sverige, Danmark og Norge. Hvordan de trente opp sine ferdigheter, med spesiell vekt på den enkeltes krigers ferdigheter i nærkamp både med som uten våpen. En framtredende plass er gitt til de ulike kampidretter som nordboerne henga seg til, f.eks. norrøn brytning. Det siste var en egen form for brytning kalt "glimt" som har holdt seg levende fram til moderne tid via Island og i dag igjen er kommet på moten. Forfatteren er selv bryter, regjerende svensk og dansk mester, og stolt nok til å gjengi at han også vant over den regjerende Skotske mester i Back-Hold Wrestling ved Highlands Games i Skottland i 1999!

Men hvem har egentlig tenkt på at nordisk snøball-krig i barndom en gang var annerkjent som tidlig trening for den voknes krigføring? Det ga opplæring til steinslynge og steinkasting som ble benyttet i kamp i tillegg øks, sverd og spyd.

Boken inneholder også skrildringer av hvordan datidens krigersamfunn var oppbygget, hvordan stridsøvningene gikk til og hvilken grad religionen understøttet en krigstankegang. Ja, at krigen ga like store føringer for religionen som omvendt. Flere viktige kapitler analyserer og tolker mytebelagte slag fra vikingetiden, som Bråvallaslaget og ikke minst slaget ved Svolder hvor den kanskje den største krigerkongen noensinne, Olav Tryggvasson, døde.

Forfatteren henter informasjon og historiske fakta fra fortidens kilder; Heimskringla, Eddadikt, skaldekvad, runesteinstekster og andre kilder.

Selv om boken er lettlest er den nok for spesielt interesserte. Den er illustrert med fotografier og forfatterens egne tegninger. Gamle- og ny-nazister tror gjerne at de har mye å hente i Vikingetiden, og kanskje spesielt i bok med dette temaet, noe som kan sees ved at den også selges på del naziforlag på nettet (selv om de forsøker å skjule sitt opphav og late som de er de en ordinær nettbokhandel!). 

Nazismens problem er at det finnes ingen generell tankegang hos vikingene som gir spillerom for nazismens stupid fremmedhat og tanketomhet, men det er nok nazistenes lave intellektuelle nivå ikke i stand til å fatte. Vikinger er mer enn primitiv bruk av visuelle motiver. Den krevde også ved gammel ting lov "at du skal ikke være niding og ikke drive hærverk i eget land..." Allerede her feiler nazistene, unasjonale som de er. Norske nynazister drar f.eks. til Sverige for å feire en svensk konge som invaderte Norge!

Få har skjønt det bedre en forfatteren selv, som også er en av de mest kunnskapsrike rune-eksperter i Norden. Navnet hans koder en norsk opprinnelse, til tross for at han bor og skriver i Sverige. Han har tidigere utgitt flere bøker, deriblant "Runor - historia, tydning, tolkning" (1998) og "Vikingarnas egna ord" (2003). Han har også skrevet en roman om samme tema.

En bok verd å ha.

Forlag: Historiska Media
Utgitt: 2004
ISBN: 91-85057-32-0
Pris: Ca SKr 300,-

november 2007
ma ti on to fr
      1 2 3 4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30    
             
hits