Klassiske fanziner restaurert på Internett
Før Internett ble allemannseie kom uttrykksbehovet fram på enklere vis; stensiler, håndskrevne ark, og kanskje til nød et offset-trykk i et beskjedent opplag og distribuert for hånd.
Idealistiske folk samlet seg i mørke kjellerlokaler og laget små aviser og trykksaker nesten på samme vis slik motstandsbevegelsen lagde illegale aviser under den tyske okkupasjonen. Disse trykksakene ble kalt for "blekka", "avisa", "manifest", kanskje også "bulletin", og snart kom også ordet "fanzine", sammensmeltningen av "fan" (tilhenger) og "magazin".
Gateavisa
Den alternative utgivelsene startet for alvor på slutten av 60-tallet, om man ser bort fra skoleaviser, religiøse og partipolitiske skrifter av begrenset interesse. Det første, og ikke minst den avisen som har levd lengst, er Gateavisa, som fikk sin beskjedne start i 1970 på to stensilerte ark. Det første flygebladet skulle snart vokse til en langt mer slagferdig månedsavis i et opplag som kunne nå opptil 15 000 eksemplarer.
En rekke navn var innom Gateavisa før livene deres førte dem andre steder; Syphilia Morgenstierne (Mari), Christian Vennerød, Josef S (Den grå eminense Audun), Arnfinn Bjørkly (også kjent som El Desperado), Jan Bojer Vindheim (som dro til Karlsøy og senere til Trondheim), Kjell V (den første heltidsansatte redaksjonsekretær), og kanskje den som er mest kjent for øyeblikket; Thomas Hylland Eriksen, som den gang var en oppkjeftig og opprørsk militærnekter som brukte tida som redaksjonssekretær i Gateavisa...
Merkelig nok, må man kunne si, så eksisterer avisa fortsatt. Jeg har nemelig sjekket på Internett. De er fortsatt en "avis for avikere" og fortsatt kan hvem som helst sitte i redaksjonen. Både posten og Narvesen krevde en "ansvarlig redaktør", og da ført Gateavisa alltid opp hele den mer eller mindre tilfeldige redaksjonen opp kollektivt som ansvarlige. Eller det motsatte, altså uansvarlig. Og fortsatt blir avisa snekret sammen i Hjelmsgate 3, ei sidegate til Bogstadveien i Oslo 3, rett nedenfor Valkyrieplass...
Pink Dirt er ikke bare poteter...
Gateavisa er selvsagt et eget emne i en hvilken som helst artikkel. Fra den overstående innledning gikk utviklingen videre til 1980-tallet og hva skjedde da?
Jo, pønken brøt løs, for helvete, og etter at det første sjokket hadde lagt seg begynte også norske tullinger å spille selv. Stol ikke på mastodontrocken! Stol ikke på den etablerte musikkpressa enten de kalte seg "Nye Takter", "Puls" eller "Dagbladet"! skreik de. Betong Hysteria som det på flere vegger i Oslo, og folka gikk opp fra Skippergata, da bygningen ble revet, og til det som ble Blitzhuset og som serverte de beste kjøttkakene i by'n (men de ble sikkert vegeterianere etter min tid).
Nei, pønkefanziner slik som den som Jonny Yen lagde med full forakt for både tegnsetting, design og layout. Skjønt, var ikke det også en bestemt form for design - en anti-formgivning hvor linjalen ble kastet veldig langt vekk og ett letrasetark ikke var nok for en overskrift? Man utga egenprodusert musikk på musikkasett også. Alt som en del av den samme graffitien som sto sprayet på betongveggene i Oslos sidegater. Hadde forresten ikke Helge Gaarder, han med gruppa Kjøtt, også en fanzine en tid der ute på Kolbotn? Og Atle Skift, var ikke det han het, han med Drammensgruppa Pink Dirt, hadde ikke også han ei bladfille før et visst antall unger han hadde farskap til krevde sitt?
Nedtur med computer
Men så kom PC'en på 1990-tallet, og folk oppdaget desktop publishing, som det het en stund. Og dermed døde egenutgivelsene mer eller mindre ut når den samme smerten som poetene hadde for å presse ting ut forsvant. Det ble likesom for lett, ble det ikke? Alt på PC'en ble jo like rett og linjert som om man hadde brukt den kjipe linjalen, om man ikke var så heldig at printeren jammet, slik at det ble litt interessant igjen... Ikke rart dette tiåret ble preget av Aids, -- både de alternative trykksakene som den seksuelle frigjøringen var definitivt over...
End of story. Bortsett fra at Gateavisa forlengst er kommet på Internett, og du kan søke helt ned første nummer, og sjekke temavalgene opp til moderne tid. Og sannelig er de ikke opphengt på pipa og tjallen fortsatt...
Last ned musikkassetten
Du merker det historiske perspektivet i dette notatet? Folk er faktisk begynt å gjenutgi gamle klassiske fanziner på Internett igjen, og faktisk også gamle skranglete musikkassetter som MP3. For eksempel er den amerikanske fanzine, "Cometbus", som opprinnelig ble håndtegnet, gjenutgitt under navnet "Lest We Forget". Blekka ble først samlet og utgitt av Aaron Elliot, som var trommeslager i "Crimpshrine" og "Pinhead Gunpowder" i 1991, i et forsøk på å dokumentere pønkescena i Berkeley på 1980-tallet. I begrunnelsen for "the effort to digitally preserve old music" sier han:
"I don't want to be accused of wild exaggeration by saying the music here is exactly essential (although there's some great stuff here) but it is absolutely essential to appreciate the why, who, and how of what was being created at the time. Their output has had a significant impact on today's music. You can connect the influential dots from this tape to Maximum Rock'n'Roll to Operation Ivy to Green Day to whatever indie/punk act you're listening to right now."
Sjekk ut TheOtherPage: Lest We Forget med lenker til laaaange musikk-filer.
PS: Som du ser, jeg kom til poenget... :-)