finnes finn?

Så er årets fotballsensong åpnet igjen. Rosenborg blir seriemester i år igjen. Muligens Vålerenga eller Brann. Men helt sikkert Rosenborg. Det vet jeg for det står i alle aviser. Og enda, i skrivende stund, er det et par timer igjen før det blåses i gang.

Det er søndag, det er tidlig, så tidlig at jeg etter et par timers søvn ikke er helt tilstede når jeg våkner av telefonen som ringer. Det er min søster Berit. Hun står på trappa utenfor. Jeg svarer i hytt og vær mens jeg forsøker å våkne. På trappa utenfor? Blikket mitt glir over det kaos av rot som preger stuebordet. Min søster skjønner dilemmaet mitt uten ord. Hun sier hun går og kjøper en avis. Det er et kvarter til fotballkampen begynner.

Jeg er fortsatt halvt bevisstløs av brutt søvn. Fotballkamp?

Ja, svarer min søster. Min yngste niese er spiss på et av Greis pikelag. Grei holder til på Rødtveit. Nå er de på Skjetten utenfor Lillestrøm, hvor jeg bor, for å ha kamp på kunstgressmatta. Og enda har ikke fotballsensongen startet.

Jeg kler på meg, hiver rotet på spisebordet i en plastpose, fyker over med støvsugeren og kommer meg ut i sola med et kamera. Kampen er selvsagt i gang. Grei leder med et mål etter en skikkelig tabbe av Skjettens keeper. Grei holder unna, presser på, flink til å løpe, i midten for angrepet er min niese Siri med hvite leggsokker, akkurat som legendariske Leo, løper med og uten ball, fyller bakrommet, går sjelden i offside.

Men det går som det ofte går. Det er ikke alltid de beste vinner. Først får Skjetten et mål, vakkert utført på høyre side, og deretter et mål til. Min søster sparker hull i lufta på tribunen. Uten mødre stopper fotball-Norge. Grei taper så vidt. Pytt, snart er det ny kamp. Og enda har ikke fotballsensongen startet.

Etter kampen skal de kjøre hjem. Og jeg som fikk støvsuget leiligheten og alt. Filleren. Skjønt snart er det ny kamp. Og enda har ikke Rosenborg vunnet seriemesterskapet. Heia Grei, sier jeg.

Fire på fotballlaget Grei, pluss mor, søster og sjøfør.