finnes finn?

Eller, det jeg egentlig mente å si -- God sommer! Mon tro om overskriften hindrer denne siden å bli indeksert av diverse søkemotorer. Vi ser det på amerikansk TV, det er ikke mye som kan bli sagt lengre.

Og etter Janet Jacksons famøse bryst-stunt er det blitt stadig vanskeligere å vite hva som kan bli sagt og hva som ikke kan bli sagt. Pussig nok. Hva kan man si med et bryst egentlig? Halve befolkningen har det. Jeg vet at min mor har det. Bryst altså.

For å unngå det som man ikke bør si eller høre i frihetens eget land legges det på en pipetone, like dette (si det høyt for deg selv): piiiiiiip! Nå har jeg oppdaget ytterligere et fenomen. Amerikanske TV fjerner også munnen som sier det som man ikke bør si eller høre. Via datateknologi pixelerer man bort det man ikke bør si eller høre.

Jeg har en tendens til zappe på TV'en. Slik havner jeg på kanaler og programmer jeg vanligvis ikke bør se eller høre, og zapper igjen for å komme meg unna fortere enn svint. Da hendte det at jeg havnet midt inn i et amerikansk realityshow om en amerikansk familie. Faren var en stakkars hjerneskadd fyr med langt hår og mørke solbriller pluss tatoveringer på armene. Datteren var vissnok en småfet prostituert narkoman i tenårene eller ønsket å bli det. Sønnen noe tilsvarende. Mora var den eneste som tydeligvis ikke hadde en hillbillybakgrunn. Faren snakket mye i piiiiiiip-lyder, men jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe. Men så skjer det noe, den fete tenåringssønnen lener seg fram slik at skjorta glir opp og så oppdager jeg at programmet har fjernet, sensurert, pikselert den lille rumpesprekken øverst over bukselinningen!

Her sitter det altså noen amerikanske formyndere og tror at jeg vil bli seksuelt opphisset av en ufyssel, småfet amerikansk drittunge, og forhåndssensurer deler av ham. Ikke at jeg føler at jeg gikk glipp av noe, men tanken på at det virkelig var nødvendig å fjerne det sier noe om hvordan disse amerikanske formynderne tenker. De tenker sodomistiske tanker som var helt fjernt for meg inntil de retter en sensur-finger mot det jeg ikke bør se eller høre.

Ikke bør se eller høre...

Det er da 'Fuck You' blir et politisk standpunkt. Fjernes 'Fuck' fjernes min mulighet til å si 'Fuck Bush' -- og da mener jeg ikke seksuelt.

Katrine sender meg en lenke til et nettsted som har listet opp norske bannord i kvantitet. den siden heter det samme som tittelen på denne artikkelen, nemlig Fuck You! (...og du trodde jeg ikke hadde et poeng med den! Ha!)

Lenke: Fuck You!

Kvantitet er ikke alltid det beste. De som har lest tegneserien Tintin kjenner til Kaptein Haddock hadde en sublim evne til å forme bannord lik ingen andre, særlig når han ikke drakk. Kanskje også når han drakk, når jeg tenker meg om. På Internett kan man finne disse opplistet. Skulle bare mangle, det er det vi har Internett for: From the simple ("dogs!", "rats!") to the scientific ("pithecanthropuses!") to the sublime ("vegetarian!"), you've just gotta love Captain Haddock of Tintin fame for his unique turn of phrase.

Lenke: Captain Haddock's Curses

Den oppmerksom leser har kanskje lagt merke bildet øverst oppe på siden. Det er en banning stein, eller Cursing Stone, som nå er utstilt i Carlisle's Millennium Gallery, England. Som det står:

"In 1525 the reivers had become such a nuisance that the then Archbishop of Glasgow, Gavin Dunbar, put a curse up all the reivers of the borderlands.

I curse them going and I curse them riding; I curse them standing and I curse them sitting; I curse them eating and I curse them drinking; I curse them rising, and I curse them lying... etc etc... Resten kan sjekkes her: Cursing Stone

Moralen her er at ingen har vondt av litt god gammeldags faenskap, uansett hva Kjell Magne Bondevik og amerikansk sensur vil fortelle deg. Det du ikke bør se eller høre har du vondt av. God sommer!

Så er det tid for tannlegen igjen. Det er slikt som skjer. Også tannleger skal leve.

Først røntgenfotografering. Man biter i en skarp gjenstand, et metallrør plasseres mot kjeven, en plastkrave under halsen og personalet forlater tannlegerommet. Et klikk og en dirring før de kommer tilbake og fjerner den skape gjenstand man biter i. Tidligere fikk man en blymatte over underlivet, ikke en plastkrave. Min forplantningsevne er tydeligvis ikke så viktig lengre...

Min morfar, også tannlege, hadde en egen teknikk. Han sleit i tennene med skarpe instrumenter slik at man lå halvveis ut av stolen. Hvis ingen tenner løsnet var jobben gjort. I motsatt fall gikk han løs med spett og dynamitt. Dagens tannleger har en mykere metode. De pirker i tann for tann på sin på en skånsom måte. Og deretter skraper av litt belegg med ultralyd. Hva man får til i våre dager...

Så kommer det jeg nesten hadde regnet ut på forhånd. Hun kritiserer en av mine plomber. "Den ser ikke riktig bra ut," sier hun. "Den bør nok erstattes med en krone..."

Hun spør meg om råd? Hva skal jeg si? Det er egentlig ikke jeg som er eksperten. Jeg bare oppvarer lommeboka. En krone til meg og noen tusenlapper til henne. Tannleger skal sannelig leve de også. Dessuten er det ferietid snart...

Denne fant jeg på Internett:

A friend of mine went to the dentist recently. He commented that it must be tough spending all day with your hands in someone's mouth. He said, "I just think of it as having my hands in their wallet."

Sverre har ei hytte ned ved Larvik. Eller ved Sandefjord. Der et sted. Utsikt ut mot Færder Fyr. Vi dro ned i begynnelsen av mai. Vi, Sverre, Ove og jeg, dro for ei helg.

Trenger jeg fiskestang? undret jeg. De jeg har, om jeg har noen, de er i Nord-Norge.

Neida, sa Ove. Vi fikser et eller annet.

Men da vi stoppet i Larvik (det viste seg senere å være Sandefjord - de er så like disse byene i Sør-Norge), mente Ove at jeg burde ha ei fiskestang likevel.

Skal du ikke ha ei fiskestang? undret han.

For å unngå en uendelig utstilling av fiskestenger (UUUF), hvor den ene er finere og dyrere enn den andre kjøpte jeg den første jeg så. Den kostet firehundre kroner. Kjempekjøp, mente jeg.

Hva med denne her? spurte Ove.

Sverre ristet på hodet, ikke av stanga, men av av folk som slenger fra seg penger for det første og beste de ser.

Etter å ha snakket med en tilfeldig håndverker av en glad-kristen kom vi fram til hytta. Neste dag skulle stanga prøves. Ut på svabergene, slipt til naturlige kunstverk av istiden. Kunst og natur står egentlig i motsetningsforhold til hverandre. Kunst kommer fra kunstig, det motsatte av naturlig, men dere skjønner hva jeg mener.

Stanga mi hadde en slags enhåndssnelle. Tidligere hadde jeg brukt en med bøyle som krevde begge hender og sendte sluken i hytt og pine. Det er ganske enkelt, sa Ove vennlig. Han er min mentor i alle ting mer komplekst enn en lighter. Sannelig hadde han ikke rett. Jeg har aldri greid å få sluken så langt ut på vannet før. På det tredje kastet syntes jeg virkelig begynte å få taket på det. På det fjerde kastet bare forsvant sluken. Virkelig. Den ble helt borte.

Jeg gikk bort til Ove og krevde en ny. Her er en fin en, sa han. Jeg vil ikke ha en fin en, men en som du har råd til miste, svarte jeg.

Jeg fikk til to kast til før snora hadde krøllet seg i en tett spiral rundt en mutter i snella. Det var de fire hundre kronene, gryntet jeg, skjønt vi fikk det løs neste dag. Når jeg sier vi mener jeg Ove. Jeg håndterte lighteren.

Sverre sier ikke så mye. I steden fisker han fisk. Han fikk tre fine taretorsker. Torsk - Gadus morhua. Det berget middagen. Og vi drakk alkohol til, dæven dutte meg.

Neste dag kjørte vi innom Kaupang, før vi satt en time i bilkø foran Drammen og hørte tippekampene på radio.

Torsk: fra gyte til gryte...

Beskrivelse: Langstrakt torskefisk med stort hode og ofte svullen buk. Overbitt. Markert skjeggtråd. Brunspraglete på askegrå bunn. Undersiden er sølvgrå. Sidelinjen hvit og buet. Fargen varier ut fra levested. Kysttorsk som har tilhold på grunt tarebevokst bunn er rødlig og kalles gjerne taretorsk. Torsken kan bli 1,8 m lang og hele 55,6 kg.

Levested: Det er vanlig å skille torsken i de stasjonære kyststammene som lever ved bunnen på grunt vann langs kysten, og den vandrende mer pelagiske norsk-arktiske torsken som har sitt oppvekstområde i Barentshavet og senere kommer inn til norskekysten for å gyte. Vi finner torsken fra fjæra og ned til 600 m.

Det sto å lese på en torskeside på en marinebiologisk nettside.

Rosenborg kjemper i nedre del av tabellen. Er dette året de rykker ned? Start spiller makrellfotball og topper tabellen. Akkurat nå.

"Så," spør en fyr i kantina mellom brunostskivene, "åssen gårr'e med Stålkameratene da?"

Han er litt mutt over at Lillestrøm ikke gjør det så bra som de burde. Som om Lillestrøm noen gang har gjort det så bra som de burde.

"Holder ikke med Stål," sier jeg. "Holder med Mo I.L. De er nede i gjørma et sted."

Min arbeidskollega blir litt blidere av at andre lag også gjør det dårlig. Felles sorg er felles trøst.

Siden brunskjortene fra Mo i Rana ikke spiller fotball med de store gutta har jeg Bodø Glimt som reservelag. Det gjør ganske vondt å holde med dem også. Men sist seriekamp mot Ham-Kam hadde ikke samme underholdningsverdi som rotfylling av tenner. Glimt var faktisk glimtvis gode sier rapportene og vant 2-0 hjemme. Egentlig ante jeg ingenting om Mo I.L er i gjørma eller ikke. Jeg bare antar det grunnet bitter erfaring.

Med litt dårlig samvittighet over at jeg ikke vet hvordan det står til med Mo.I.L denne sesongen føler jeg meg nødtvunget til å slå opp på www.ranablad.no for å bli vis. Det går sånn noenlunde. Thor André Olsen er nå blitt trener. Han var tidligere målvakt og psykopat. Undres på hvordan han er nå. Kanskje i godt lynne etter at brunskjortene ble klappet av banen av et strålende fornøyd publikum etter å ha grisebanket Harstad 4-1, og enda hadde Mo sløst med sjangsene.

"Jeg kan ikke huske å ha opplevd noe lignende de siste årene. Det var spesielt å høre folk klappe på tribunen og rundt banen," innrømmer trener Thor André Olsen til Rana Blad. Det er riktig det. Fotball er til for å ha det vondt. Hvordan gikk det i forrige kamp mot Lyngen/Karens? Mo tapte selvsagt.

Fotballen er fotsatt rund.

Miljøvernminister Knut Arild Hareide fra Kristelig Folkeparti er den første politiker som har fratatt meg nattesøvnen. Jeg ble så rasende at jeg ikke fikk sove og måtte stå opp for å se om det var noe i kjøleskapet som kunne få meg til å tenke på noe annet.

Knut Arild Hareide er tidens verste miljøvernminister. Glem 'vern' i tittelen. Han har over hode ingen interesse i miljø. Han beviste det forsåvidt med hans horrible avgjørelse i ulvsaken som i korthet går ut på å drepe flest mulig ulver for å bevare ulvestammen! Det er elendig politikk, elendig matematikk, enda verre logikk, men tydeligvis god kristendom: Gud skal fikse problemene.

Vil isbjørnene forsvinne når polisen smelter? Don't worry! Er det menneskeskapte klimaendringer og kan vi gjøre noe med det? Be happy! Hvordan kan vi sikre mangfoldet i naturen? No problem. Miljøvernministeren har satt Gud på saken!

Det siste kommer fram i hans siste avgjørelse som er det klareste eksempelet på politisk maktmisbruk vi har hatt i landet på lang lang lang tid! Sterke ord? Slett ikke. Det er et maktmisbruk av embetsmakt fra Kristelig folkepartipolitikeren som er så hinsides sinnsykt at det er knapt mulig å fatte: Knut Arild Hareide har overført bevilgninger fra miljøorganisasjoner til Den norske kirke. Hvorfor? Fordi at de skal kunne opprette "grønne meningheter" og ha "grønne bønner"!

"Dette er for meg en politisk prioritering. Dette blir sikkert veldig bra," sier miljøvernminister Knut Arild Hareide til Aftenposten.

Sikkert bra?

Hvordan blir hastebevilgningen på 500 000, som er gitt på direkte anmodning fra Hareide selv, brukt?

"Hva de skal bruke pengene til, vet de best selv, jeg vil ikke gjøre noe forsøk på å overstyre pengebruken," sier Hareide i intervju med Aftenposten.

Kirken selv informerer at de skal blant annet bruke den halve millionen (som er gitt uten restriksjoner) på en egen miljøbønn for metemarkene. Den lyder slik:

"Gud vi takker deg for nedbryterne, de blinde arbeiderne under jorden" og "Må Gud velsigne dere, små søstre og brødre i komposten, medlemmer i den underjordiske forsamlingen."

Knut Arild Hareide synes bønn for meitemarken er veldig flott og ekstremt viktig framfor alle andre miljøpolitiske tiltak. Iallfall uttaler han til Aftenposten: "Jeg tror Kirken kan få gjort ting som kan vise seg å bli svært viktig!"

"Jeg tror" er selvsagt kodeordene her, for ministeren krever ingen garantier, knapt visshet eller forsikringer. Ikke en gang en optimistisk tommel i været.

Når det gjelder sykebehandling, leger og hospitaler forlanger den norske staten, rimelig nok, at behandlingen skal være vitenskapelig fundert. Kvakksalveri er forbudt med lov. Likevel ikke bare tillater Hareide den meningsløse bevilgningen på bekostning av reelt miljøvernsarbeid, men er en sterk pådriver, og sannsynligvis overkjører faglig ekspertise i sitt eget departement. For de av oss som er rimelig balansert er det selvinnlysende at religiøse bønner, søte som de er -- enten det er for meitemark eller for syke, har over hodet ingen beviselig virkning.

Man kan oppnå nøyaktig samme resultater ved å spyle Hareides bevelgning ned i do, nemlig ingenting. 

Tidligere har ministeren for utviklingshjelp, selvsagt også fra Kristelig folkeparti, et parti som etter siste gallup representerer ca 6% av de stemmeberettigede, omdefinert misjonsvirksomhet til uhjelp, i prinsippet tatt mathjelp for sultende barn til fordel for utdeling av Bibler eller tilsvarende. Tendensen fortsetter med den smilende og likeglade miljøvernministeren, også fra Kirstelig folkeparti: Hele hensikten med å sitte på tinget er ikke å gjøre sitt beste for landet og befolkningen, men å økonomisk forfordele sine "egne".

Dette er ekstrem grovt misbruk av embetsmakt.

Bekymrer det Hareide? Slett ikke, statsråden fra helvete har sagt til Vårt Land, kristenhetens eget talerør, at han ser det som naturlig å doble bevilgningen fra miljøverndepartementet (altså uavhengig av hva Kirken mottar av berettigede bevilgninger fra eget department) til Kirken neste år.

Naturlig.

Kilde:

Aftenposten: Prioriterer miljøvern i Kirken (20. april 2005)

Så er årets fotballsensong åpnet igjen. Rosenborg blir seriemester i år igjen. Muligens Vålerenga eller Brann. Men helt sikkert Rosenborg. Det vet jeg for det står i alle aviser. Og enda, i skrivende stund, er det et par timer igjen før det blåses i gang.

Det er søndag, det er tidlig, så tidlig at jeg etter et par timers søvn ikke er helt tilstede når jeg våkner av telefonen som ringer. Det er min søster Berit. Hun står på trappa utenfor. Jeg svarer i hytt og vær mens jeg forsøker å våkne. På trappa utenfor? Blikket mitt glir over det kaos av rot som preger stuebordet. Min søster skjønner dilemmaet mitt uten ord. Hun sier hun går og kjøper en avis. Det er et kvarter til fotballkampen begynner.

Jeg er fortsatt halvt bevisstløs av brutt søvn. Fotballkamp?

Ja, svarer min søster. Min yngste niese er spiss på et av Greis pikelag. Grei holder til på Rødtveit. Nå er de på Skjetten utenfor Lillestrøm, hvor jeg bor, for å ha kamp på kunstgressmatta. Og enda har ikke fotballsensongen startet.

Jeg kler på meg, hiver rotet på spisebordet i en plastpose, fyker over med støvsugeren og kommer meg ut i sola med et kamera. Kampen er selvsagt i gang. Grei leder med et mål etter en skikkelig tabbe av Skjettens keeper. Grei holder unna, presser på, flink til å løpe, i midten for angrepet er min niese Siri med hvite leggsokker, akkurat som legendariske Leo, løper med og uten ball, fyller bakrommet, går sjelden i offside.

Men det går som det ofte går. Det er ikke alltid de beste vinner. Først får Skjetten et mål, vakkert utført på høyre side, og deretter et mål til. Min søster sparker hull i lufta på tribunen. Uten mødre stopper fotball-Norge. Grei taper så vidt. Pytt, snart er det ny kamp. Og enda har ikke fotballsensongen startet.

Etter kampen skal de kjøre hjem. Og jeg som fikk støvsuget leiligheten og alt. Filleren. Skjønt snart er det ny kamp. Og enda har ikke Rosenborg vunnet seriemesterskapet. Heia Grei, sier jeg.

Fire på fotballlaget Grei, pluss mor, søster og sjøfør.

Så er også Hunter S. Thompson død. Den 20. februar i år (2005) ble han funnet død i sitt hjem i Colorado. Familien fortalte at skribenten hadde skutt seg selv. En voldelig, selvpåført død var den logiske slutt.

”Jeg vil ikke anbefale narkotika, alkohol, vold eller galskap til noen, men det har alltid virket for meg...” er et sitat fra mannen (etter hukommelsen), som gir et bestemt inntrykk og opplysningen om at han skjøt seg selv mens han snakket med sine kone i telefonen er da kanskje ikke da så underlig. Det er et spørsmål om være større enn livet selv. Det innebærer ofte død. Voldsom død.

Hunter S. Thompson er blitt synonymt med utviklingen av en form for fiksjonsjournalistikk, ofte kalt for Gonzo-journalisme, hvor forfatteren gjorde seg selv til et vesentlig element i fortellingen. Journalistikk er ikke alltid objektiv, kanskje er ingen for journalistikk objektiv, men med Gonzo var det ingen tvil, den er så subjektiv som den kan være.

Thompson påsto at han var den første som så nåværende president George W. Bush slukne i fylla på et hotell i Texas.

Det virker ikke urimelig.

Gonzo ble også kalt for ”new journalism”, skjønt den er vel ikke så ny lengre. Strålende å lese, men bare i biter. Den er også problematisk i den grad fiksjon og journalistikk blir blandet, når journalisten blir forfatter og forfatteren blir journalist. Kanskje kan man spore de siste års skandaler i den amerikanske avisverden med fabrikkerte og løgn-historier tilbake til nettop Thompson, og hans like som Thomas Wolfe og Truman Capote?

En sådan underlig miks gjør seg som tegneseriefigur, og det ble da også en av Thompsons skjebner. Gary Trudeau portretterte ham som ”Duke” (forøvrig en av Thompsons mange pseudonymer) i den politiske avisserien Doonesbury.

Thompsons bok ”Fear and Loathing in Las Vegas” ble en psykodelisk klassiker, også filmet med Johnny Depp og Benicio Del Toro i hovedrollene, som forteller historien om Thompsons labyrintiske ferd gjennom sterke stoffer og det støvete, amerikanske landskapet på jakt etter den amerikanske drømmen.

Hunter S Thompson gjorde det kunststykket å observere dekadensen og umoralen i det amerikanske mursteinslivet. Hans andre bøker teller ”Fear and Loathing on the Campaign Trail” (1973), og samlingen ”Generation of Swine” og ”Songs of the Doomed”. Hans siste verk var “Hey Rube: Bloodsport, the Bush Doctrine and the Downward Spiral of Dumbness”. Glem heller ikke hans første bok om Hell's Angels.

A gunshot to the head...

”Det var slett ikke ulik den måten Mark Twain død,” sa tegneren Ralph Steadman, som illustrerte flere av Thompsons bøker, i en kommentar. En annen amerikansk forfatter, Richard Brautigan, som blant annet skrev ”Ørretfiske i Amerika” (og som ikke handler om ørretfiske) skjøt seg. Det samme gjorde selvsagt også Ernst Hemingway. Død er en tilstand hvor de færreste makter å si noe fornuftig om. Dylan Thomas, en av de noenlunde unge døde, gjorde et tappert forsøk da han skrev en av de mest minneverdige linjer i engelsk lyrikk:

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night...
Rage, rage against the dying of the light.

Men kanskje er det vel så bra å høre Robert Louis Stevensons Requiem:

Under the wide and starry sky,
Dig the grave and let me lie.
Glad did I live and gladly die,
And I laid me down with a will.

This is the verse you grave for me:
'Here he lies where he longed to be;
Here is the sailor, home from the sea,
And the hunter home from the hill.

I fjor sommer stoppet jeg på en bensinstasjon i Steinkjer for å handle. Siden det var lenge igjen til jeg ville være fremme i Oslo kjøpte jeg en musikk-CD. Utvalget i Steinkjer var ikke blant det største så det ble en eller annen syngedame fra USA ved navn Kelly...

I bilen oppdaget jeg at coveret var tomt. Jeg gikk tilbake og holdt CDen opp og spurte damen bak disken om hun kunne gjette hva CDen manglet. Hun rødmet og ga meg innholdet. Jeg satte meg tilbake i bilen og kjørte avgårde. Litt uoppmerksom i kjøringen forsøkte jeg å få Cden til å spille, men uten resultat. Den begynte og stoppet, begynte og stoppet til jeg sa føkkit! Og kjørte videre uten musikk. På en rasteplass studerte jeg CDen nærmere. Med nesten usynlige bokstaver bakpå coveret sto det at CDen var ”beskyttet” med et copyright-system som gjorde at den ikke kunne spilles på en PC eller MAC...

Den kunne heller ikke spilles i CD-spilleren på en bil! Et interessant salgsobjekt på en bensinstasjon...

Ulovlig, ulovlig, ulovlig
I disse dager legges det ut en endring av norsk åndsverkslov som hittil har blitt oppfattet som at det er ulovlig å laste ned piratmusikk fra Interentt som man ikke har betalt for. Dette har selvsagt alltid vært ulovlig og i realiteten omhandler det noe helt annet. Det vil bli ulovlig å bryte beskyttelsesmekanismene i CDen som du har kjøpt, ikke for å ulovlig legge musikken ut på Internett (som det selvsagt er mulig å gjøre), men å spille den musikken du lovlig har kjøpt på det utstyret du også lovlig har kjøpt, f.eks. i bilen.

Du kan heller ikke spille av musikken din på MP3-spillere, f.eks. Ipod.

Vanlige og hittil lovlige folk blir forbrytere med gode hjelp fra norske myndigheter.
Musikken du kjøper må være kalibrert mot en bestemt teknisk spiller. Musikk du kjøper fra Microsoft kan ikke spilles på Ipod. Du bryter loven hvis du forsøker å endre det. Hvis du er interessert i en bestemt type musikk, men eier en Ipod vil du oppdage at denne type musikk ikke er tilgjengelig for den tekniske dingsen. Du må kjøpe en annen dings fra en annen rettighetsinnehaver. Det er den tekniske dingsen som bestemmer hva du skal kunne høre på.

Du kan heller ikke lovlig ta en kopi av hva du har kjøpt. Gjør du det må du bryte kopibeskyttelsen. Du kan heller ikke forvente at den musikken du har kjøpt skal virke og la seg spille om noen år i framtiden.

Folkevalgte mot demokratiske rettigheter
Det som står på spill er at våre demokratiske, hevdvundne rettigheter blir innskrenket.

Thomas Finneid, informatiker, utdannet ved blant annet University of Southampton og Universitetet i Oslo, hadde en klargjørende artikkel i Digi.no i begynnelsen av Mars i år, hvor han bl.a. skriver følgende (jeg antar at sitat fortsatt er lovlig):

”...platebransjens langsiktige ønske om totalitær kontroll over sine kunders bruk av verket. På samme måte som softwarebransjen ønsker seg at kundene bare leier og ikke eier. Ved å ha lovstøttet kopisperre beskyttelse kan bransjen:

1. tvinge fram en inntekts modell basert på leie
2. kontrollere og eliminere konkurrentene, spesielt de små
3. tvinge fram forutsigbare inntekter ved å tilrettelegge for at forbruker gjennomfører en teknologi-oppgraderingsspiral hver x antall år”

Dette beskriver Finneid med et fint ord for oligopol, statsstøttet sådan. På alle disse punktene overfor taper kundene, fordi de settes i en posisjon hvor, hvis man vil høre på musikken sin, må betale det månedlige beløp plateselskapet krever og fordi man kan bare høre på musikken med de spillere som plateselskapet eller partnere ønsker (les produserer), og det vil ikke si konkurrentenes spillere. Hvis ikke dette beløpet betales, kan du ikke høre på noe musikk, ikke engang de albumene du allerede har betalt for tredje gang...

Nok en gang, våre demokratiske rettigheter blir innskrenket.

Man kan jo tenke på hvilken stilling bibliotekene vil ha i framtiden når den eneste status og rettighet vi -- folk flest -- vil ha er som konsumenter, ikke som demokratiske borgere. Kan du betale har du en rett, nemlig å betale, og det er den eneste retten du vil ha. Å betale, mange ganger. Det du betaler for er ikke ditt. Du har ikke kjøpt noe du eier. Bare noe tror du eier. Du kan ikke en gang forvente at det virker. At det ikke virker over tid. Og at det tilogmed ikke virker første gangen.

”Borgere mister da en lovlig og fornuftig mulighet til blant annet effektivt å si ifra om endringer i hvordan elektroniske og sosiale systemer bør fungere, til fordel for mer moderne og demokratiske løsninger.”

Sivil ulydighet
På Martin Bakkelunds blogg i artikkelen Jeg - en lovbryter oppfordres det til boikott. Ikke gå på kino, ikke kjøp DVD-plater, og ikke kjøp musikk-CDer.

Dette er selvsagt dødfødt. Personlig vil jeg ikke en gang tenke på å følge det fordi denne boikotten ikke vil møte forståelse hos noen. Men hvis vi har lært noe av Tine-Synøve Finden-saken er det at konsumentene faktisk kan spille en markant betydning når de er samkjørte. Er det noe det kapitalistiske system frykter så er det at de som det er avhengig av det opptrer samlet og sier fra. Med Tine-saken skjedde det spontant.

Her er oppskriften på hvordan man kan skremme musikk-monopolet:

Svi så det kjennes
Velg en bestemt populær artist. Ikke en som de fleste, unntatt idiotene, vil støtte å boikotte som Britney Spears, men mer generall, en som det vil koste litt å boikotte. Dine valg kan være like gode som mine, men la oss si Christina Aguilera. La ordet gå runden til alle, nasjonalt og internasjonal:

IKKE KJØP CHRISTINA AGUILERA!

Kjøpeboikotten bør gjelde ett år, fra mai til mai. Stå samlet og bevisst. Spre saken. Lag bannere på Internett. Lag plakater og heng dem opp, f.eks på dørene til en musikksjappe (bruk sterkt lim). Lag små klistremerker og lim dem oppå platecoverne i butikken uten at personalet merker det. Gå tilbake å gjør det på nytt neste dag og sett på nye klistremerker. Hvis mange nok gjør det vil det bli umulig å selge.

Men, vil noen si, særlig platebransjens monguler, som den underlige norske Sæmund Fiskvik som titt trår fram med en eller annen statistisk umulighet på vegne av platebransjen, -- de vil si at dette er urimelig og urettferdig. Christina Aguilera har ikke gjort noe galt.

Nettopp: det er urettferdig og urimelig – og nettopp det er grunnlaget for aksjonen: Den skal svi så platebransjen kjenner det! Det er våre demokratiske rettigheter det står om.

Idioter! Avskum! Tullinger! Endelig en som tar skoen ut av munnen og sier det som det er: Drittsekker! Fjompenisser! Gå rett i fengsel!

Alan Sugar legger ikke fingrene i mellom når han deler med oss sitt syn på fotballspillere. Han vet hva han snakker om. Han er tidligere formann i den engelske klubben Tottenham. Det er Aftenposten som via et intervju i den engelske avisen The Telegraph informerer at "de fleste fotballspillerne i England hadde sittet i fengsel dersom de ikke hadde spilt fotball."

"Fotballspillere er avskum. De er verre enn journalister. De vet ikke hva ærlighet eller lojalitet er. De er det verste avskummet som går rundt på planeten. Hvis de ikke var fotballspillere, ville de fleste av dem vært i fengsel. Så enkelt er det," sier Sugar.

Kan ikke en gang lage lunch

"Ikke tro på et ord av det de sier. Alt de er interessert i er seg selv. Og hvis noe går galt, kommer de til å dolke deg i ryggen. Hvis du noen gang skulle dra i krigen, og var nødt til å stole på noen, må du aldri stole på fotballspillere," sier Sugar.

Alan Sugar har et syn på fotballspillere som minner sterkt om hva Sharon Mitchell mener om folk som jobber i pornobransjen. Også disse driver på med det de driver på med -- ettersom de ville ha vært forbrytere hvis de drev på med noe annet. Sharon Mitchell vet selvsagt hva hun snakker om. Hun er tidligere porno-skuespiller, ifølge BBC. Hun er mer kortfattet enn Alan Sugar, men ellers er likeheten mellom fotballspillere og pornoskuespillere forbløffende sammenfallende:

"But most of the people who gravitate to this industry do so because they can't make it in the real world. They can't organise lunch let alone crime," sier hun.

Jeg tenker mitt og jeg tenker dette, som W.C. Fields tenkte før meg: At skal du hate noen, da er det sannelig bedre å hate hele bynten, skjære alle over en kam: "I am free of all prejudice. I hate everyone equally."

Nå har jeg betalt enda en tannlegeregning. 400 kroner. Det er billig. Faktisk ville det ha kostet mer å gå til tannlegen. Jeg har altså betalt for enda en time hvor jeg var innkalt, men ikke møtt opp. Slikt skjer stadig vekk.

Jeg betaler tannlegen, mindre enn å ha vært der, men med en mangel, tennene er ikke blitt sjekket, bare bankkontoen min.

Jeg kommer fra en familie hvor halvparten er lærere og den andre halvparten er tannleger. Altså det som barn flest frykter mest. Iallfall var det slik. Det er visstnok kom inn en dose bibliotekarer i familien. Jeg er med andre godt vant med tannleger. Etter å ha sittet i stolen til min morfar, tidligere tannlege Finn Zahl i Sandnessjøen, er det ikke en tannlege i verden som kan skremmer meg.

Dagens tannleger er noe annet enn en grovsmed. De er unge, vennlige, kvinnelige vidundre med hvite munnmasker. Stort sett blottet for humor, men dog. Hos tannlegen er jeg den perfekte pasient. Jeg er vennlig, jeg har en rikholdig lommebok, jeg lener meg tilbake, åpner munnen og overgir meg totalt: ta meg, jeg er din!

Nå høres det siste muligens noe odiøst ut. Det jeg vil fram til er en innebygget motsetning, som min venn Sverre som kun bruker bilen sin hver gang han kjører til bilverkstedet. Jeg har ikke noe imot tannlegen. Problemet mitt er å komme dit. Spesielt for rundt ti år siden betalte jeg en mengde underholdningsbidrag til en hyggelig og rasende flink kvinnelig tannlege på Bislet, Dr. Barbara. Alle hennes hendige hint om å møte opp fløy meg forbi, unntatt bankgiroene som jeg betalte villig vekk. Vårt forhold ble en smule anstrengt etterhvert. Som alle menn er jeg ikke vanskelig, bare ikke helt tilstede.

Det var ingen veg utenom: Baby, it’s time to go seperate ways!

Jeg måtte finne meg en ny tannlege. En som ikke vet hvordan jeg er. Og nå synes jeg å merke at forholdet vårt begynner å bli litt kjølig. Det er nesten som i rettsal:

Do you swear to take the tooth, the whole tooth and nothing but the tooth?

Så er man ute for å skyte ulv igjen. Vi har egen minister for ulvedrap i Norge. Ham kaller vi for Miljøvernminister. Det er en ung og hyggelig mann med kristen bakgrunn. Han ser veldig snill ut. Kanskje han er det også.

Vi har ikke mye ulv i Norge. Men noen av dem skal slaktes ned mens andre land rister på hodet og Sverige er rystet. Og så går man hen og skyter feil ulv. Pyttsan, vi får skyte enda en. På fjernsynet er det et debattprogram der det dukker opp noe som kaller seg for "Kvinner for felling av ulv". Det er selvsagt en misforståelse, det er "Kvinner mot natur" det er snakk om. Vi liker ikke natur. Det som er utenfor asfalten skal være hageanlegg med bare nusselige dyr. Slikt som sauen. Kjøtt kommer selvsagt fra hermetikk.

Hvis det kommer et slemt dyr, slikt som ikke gjør det som man skal gjøre i et sivilisert samfunn, nemlig å oppføre seg som et dyr, ja da må det straffes. Skytes. Det er her poenget med en kristen Miljøvernminister kommer til sin rett. I den kristne utopien vil en dag lammet og løven gresse fredelig side ved side og alle er lykkelige. Og ikke minst ekstremt kristne for å tro på dette naturfiendlige tøvet. Løven, som i det norske riksvåpenet, her symbolisert ved ulven, er ikke drøvtygger. Han kan ikke gresse gress. Han skal spise kjøtt, det er hans natur.

Hvis vi vil ha natur da.

Den skandinaviske ulvestammen ble utryddet i årene rundt 1970, skriver Forskning.no i artikkelen Innavl blant skandinavisk ulv. Dagens populasjon stammer fra kun tre individer som vandret inn fra øst for rundt 15-20 år siden. Uten friskt blod, kommer innavl til å skape problemer for bestandens overlevelse. Det er altså mer ulv vi trenger, ikke mindre. Hadde det vært mer tak i Miljøminsteren, om han hadde vært mer opptatt av miljø og mindre av kristen fundamentalisme, så hadde han gått i spissen for å sette ut ulv og fått ulvebestanden opp på et anstendig nivå.

I steden må vi slite med saueplagen. Det er for mange bønder i Norge. De koster samfunnet ekstreme utgifter. Utgifter til holde ulønnsomt jordbruk gående. Utgifter til erstatte tapt sau som blir drept av ørn, bjørn og ulv og Gud vet hva. Det er en blodig massakre der ute i naturen. Bønder liker ikke natur. Natur er udyrket mark, uland, i beste fall saueterreng, men stort sett ukultur.

I Mo i Rana var det en saubonde ved Langvatnet som lot sauene springe løs på fjellet. Disse trakk selvsagt ned fra fjellet og inn i havene til folk for å gresse i blomsterbedene. "Satan han tykje!" skrek ranværingene og forlangte gevær for å begrense saueplagen. Noen hendige ulv vil selvsagt ha gjort jobben, men kommunens utmerkete folk ville ikke at hverken ulv eller folk med gevær skulle springe rundt om hverandre, og etter tre år fikk man endelig bevilget noe slikt som en halv million. Det ble satt opp gjerde og man fikk sperret fjellet, naturen og ikke minst sauene ute. Da sluttet den samme bonden med sauholdet. Kommunens folk kunne egentlig å gått ned på kaia og kastet alle pengene i Ranafjorden.

"Kvinner totalt mot alt som smaker av ulv" kommer alltid drassende på ynglingsargumentet mitt: "Vil du ha likt å ha en ulv som vandrer rundt barnehaven?"

Noe hypotetisk kanskje når vi knapt har ulv i landet, men la oss følge tanken videre. La oss bytte ut ordet ulv med fremskrittparti-folk. Vil du like å ha framskrittspartifolk vandre rundt barnehaven? Vil du like å kristne fundamentalister sirkle rundt barnehaven og skremme barna? Vil du like ha redaktøren av Dagen lure siklende i buskene ved barnehaven? En Carl I Hagen. En Dagfinn Lavbråten? En Kjell Magne Bondevik? Høres skremmende ut, ikke sant?

En gang til: Spørsmålet er ikke om vi vil ha ulv i dette landet, men om vi vil ha natur.

Det er vanskelig å slippe unna telefonsalg, skriver Dagsavisen. Reservasjonsordningen mot telefonsalg fungerer dårlig, mener Datatilsynet. I fjor fikk de ikke mindre enn 1.800 klager fra personer som blir oppringt selv om de har reservert seg mot telefonsalg.

I desember i fjor hadde over en million mennesker reservert seg mot direkte markedsføring i det sentrale reservasjonsregisteret i Brønnøysund. I 2004 kontaktet 1.800 personer Datatilsynet og lurte på hvorfor de fortsatt fikk henvendelser fra markedsførere på tross av at de har reservert seg, skriver Dagsavisen.

– Kanskje bør Stortinget nå vurdere om ikke reservasjonsordningen bør avvikles og erstattes med et register over dem som faktisk ønsker å få slik markedsføring, spør direktør Georg Apenes i Datatilsynet, vår mann i krigen for personlige rettigheter.

Jeg er en av dem som har reservert seg. Senest i går kom en ulovlig telefon med hemmelig nummer (hvilket jeg kan se på displayet), og en ukjent person presenterte seg som "Nina". Stille la jeg telefonen fra meg, et triks jeg har lært fra Pondus, og håpet at "Nina" brukte veldig lang tid på å presentere produktet sitt.

Driver "Nina" telefonterror? Selvsagt gjør hun det! Jeg har tidligere sittet her hvor jeg sitter nå og jobbet med mitt. Så ringer telefonen, jeg bryter av det jeg driver på med, går ned en etasje, tar telefonen og en mannsperson fra Norsk Gallup spør om jeg har tid et øyeblikk. "Nei," svarer jeg og legger på. Jeg går opp, finner PC'en, begynner å rydde tankene tilbake der hvor jeg var da jeg ble avbrutt, lener meg framover, plasserer fingrene på tastaturet, -- og så ringer telefonen igjen.

Samme rutine, ned en etasje og griper telefonen. "Hallo?" Det er den samme mannslingen og som nå brøler: "Jævla hyggelig av deg!" og slenger på røret. Det var Norsk Gallup det.

Det viser seg at telefonterroren i Norge har sin egen sjef. Han heter Øystein Svarød og er formann i noen som kaller seg bransjeforeningen Nordma. Han mener at Datatilsynet ikke har noe med å kritisere deres telefonterror. Vi terroriserer hvem det måtte være, mener Svarød. Dessuten er det snakk om arbeidsplasser. Minst 10 000 stykker.

Hør her, Svarød. Disse 10 000 menneskene, hvis det antallet er riktig, og det er grunn til å tro at antallet er løgn, så bør disse øyeblikkelig finne seg noe bedre og ikke minst mer anstendig å gjøre. Som prostitusjon, gatevaskere, hva vet jeg, og deretter forsøke å klatre opp og forbedre sin  posisjon i samfunnet. Telefonterrorist er noe av det laveste man kan være. Og hvilket argument er arbeidsplasser? Selv råbarkete forbrytere har kone og barn som skal ha middag på bordet. Det unnskylder ikke forbrytelsen. Det er derfor vi har fengsler for å la dem tenke over yrkesvalget sitt.

Har Øystein Svarød selv telefon? Faktisk, det har han ifølge Gule Sider, og på Nordmas egne websider blir han også oppført med egen mailadresse...

Jeg vil selvsagt ikke oppfordre noen til å bryte loven ved å ringe opp Svarød, f.eks. midt på natten rundt klokken 3:00 for å spørre litt nærmere om hans syn på telefonterror, eller flere ganger i middagsluren, men jeg ville ikke ha grått om så skjedde. Heller ikke vil jeg oppmuntre folk å spamme mail-addressen hans (som finnes på overstående lenke), for slikt er ikke pent.

Det vil selvsagt være injurerende av meg å kalle Øystein Svarød for en ufyselig rotte av en telefonterrorist som burde ha vært dynket i saltlake og rullet i hønsefjær, så det vil jeg selvsagt ikke gjøre, og enhver sammenligning med Øystein Svarød og en Hitler-lignende nazitelefonist faller på sin egen urimelighet. Bare så det er sagt.

Norge er et langstrakt med høye fjell og dype daler. Denne unike topografien har ført til spennende forskjeller i dialekter. Det er en posisjon som er unik.

I Nordisk Råd forstår ikke Danmark og Island hva nordmennene maser om med dette snakket sitt om dialekter, for de har ikke slikt selv. Samtidig ser Norge seg tjent med den luksus å ha to skriftlige målformer, men egentlig er begge svært like og kanskje har det norske språket sjelden vært så likt som det er nå.

Historisk sett har språket gått gjennom store forandringer i de to tusen år det tok på å forme oss som nasjon. Jeg skal nedtegne en kortfattet språkhistorie her, den første og tidligste utgaven.

Hvor kommer norsk fra?

Norsk er et germansk språk innenfor den indo-europeiske språkfamilie. Rent formelt er det annerkjennelse for at norsk har følgende språkutvikling:

• Indo-europeisk
• Urgermansk
• Urnordisk (år 0 - 200)
• Eldre urnordisk (år 200 - 500)
• Yngre urnordisk (år 500 - 700)
• Eldre norrønt (år 700 - 1050)
• Yngre norrønt (år 1050 - 1350)
• Middelaldernorsk (år 1350 - 1537)
• Dansketida (år 1537 - 1814)
• Mot moderne tid (år 1814 og nåtiden)

De første talte språk i Norge

De germanske språkene har utviklet seg fra det målet som ble talt i Indusdalen for omlag 7000 år siden og som er annerkjent som det språket som er den første kjernen i samtlige europiske språk. Kun baskisk er et mulig unntak.

• Det er i stedsnavn man forsker på å finne spor fra førskriftlig tid
• Gamle navn på steder og elver danner utgangspunktet fra denne språkforskningen (som er usikker og rimelig spekulerende)

Merk: Kan noen av stedsnavnene være overtatt fra et språk fra før indo-europisk kom til Norge? Problemet er at vi har ingen spor av et slikt ur-språk og som har død ut. I teorien kan det finnes norske stedsnavn som går tilbake til eldre steinalder. I praksis er den øvre aldersgrensa rundt 4000-5000 år.

Urgermansk

Vi har få spor fra dette i Norge, men på kontinentet har det blitt funnet runeskrifter som viser at det var et kasusspråk med mange verbformer.

Eldre urnordisk

Vi vet noe om dette språket ettersom vi har funnet runeinnskrifter på stein og amuletter. Kjennetegn var

• Lange stavinger, ofte 4-5 i hver eneste ord
• Få tegn på dialektforskjeller over et stort område (hele Norden)
• Kasusspråk med kasus (nominativ, akkusativ, dativ og genetiv).

I den grad språket ble skrevet var det med et eget runealfabet, som kalles for Futark, og benyttet over store deler av Europa fra Alpene og oppover og til Norden, fra kanskje Polen i øst og til England i vest. Det finnes ingen etterlatt litteratur. Futark ble nok brukt i rituell virksomhet.

Yngre urnordisk (synkopetiden)

Trykksvake endelser i ord forsvinner fra språket.

• De fleste 4 og 5-stavelse ordene fikk bortfall av minst en stavelse og blir kortere
• Det var nødvendig og helt ordinær rasjonalisering av språket
• En del ord fikk samme betydning, og da ble det nødvendig å endre noen fonem.

Omlyd er utbredd:

• Rotvokalen blir påvirket av endingsvokalen
• Vokalene blir enten uttalt lengre fremme i munnen eller lengre opp (lettere å tyde og uttale)
• Ord som ble synkoperte fikk samme mening
• Omlydene gikk mot høyere og lysere uttale
• i-omlyd = vokalene blir dratt mot i
• u-omlyd = vokalene blir dratt mot u
• a-omlyd
• Omlydene var produktive i om lag 700 år.

Merk: i Sverige skjedde ikke a-omlyden. En av de første dialektforskjellene oppstår innenfor det felles språklig området i Skandinavia.

Eksempel på ord som synkoperte:

• StainawaRjar --> Stain (navnet)
• wiwar --> wiw
• HariWaldaR --> Harald
• sohta --> sot

Brytning: ord får lagt til en "j" som i "jeg", "mjølk", "stjele"... Det var mer brytning i øst enn i vest.

Merk: Brytning er et skandinavisk fenomen. Det finnes ikke brytning i tysk og engelsk. Det er mer brytning i Norge og Sverige enn i Danmark. Og mer i nynorsk enn i bokmål.

Regressive: endingene virker på rotvokalene. Det gjør at vokalene på inn- og utlyd blir emr like. Artikulasjonen endrer seg og nye vokaler dannes. Ordene blir lettere å uttale. Mange konsonanter forsvinner i denne prosessen.

Merk: en av grunnen til de sterke endingene i denne perioden er en sannsynlig pest rundt år 600 som faller sammen med nedgangstider og folkevandringer. I Norge blir det funnet drastisk få arkeologiske spor og epidemier trekkes fram som årsak. Historiske kilder beretter om en byllepest som kan sammenlignes med svartedauen i Middelalderen og som raste over hele Europa etter år 542, kalt for "den justinianske pesten".

Eldre norrønt

En mer rolig språklig periode. De nordiske språkene begynner å skille lag. Det kommer nye ord til fra utlandet grunnet vikingenes fredlige og mindre fredlige sjøreiser. Sverige får impulser fra øst (Gardariket, nåværende Russland, og Baltikum); Danmark fra Tyskland og England; og Norge fra Irland og Skottland.

Mens Futark tidligere under den urnordiske perioden var et elitisk tegnspråk ble det nå mer utbrett blant folk flest. Samtidig blir runealfabet Futark rasjonalisert fra 24 til tegn til 16.

• u, o, y, v/w, og ø får samme tegn
• i, j og e får samme tegn

Rasjonaliseringen skjer ikke på kontinentet og i England. Det er Skaninavisk fenomen som også brukte runer i flere hundre år lengre.

I Danmark skjer en lenisering av konsonanter:

• p, t, k blir til b, d, g

Monftongering i øst:

• leita > leta
• auka > øka
• bleyta > bløta

Mer omlyd i vest-nordisk enn i øst-nordisk:

• kjem (norsk) -- kommer (dansk og svensk)
• fer (norsk) -- farer (dansk og svensk)

Andre trekk:

Islandsk og færøysk spiller en rolle i de nordiske språkene Det lantinske alfabetet kommer sammen med kristendommen i slutten av perioden

Yngre norrønt Det latinske alfabetet blir innført utover perioden. Økt ordtilfang fr Europa, spesielt latinske ord. Kristen litteratur får betydning mens sagalitteraturen, først og fremst fra Island, når sitt høydepunkt rundt 1200-tallet.

• Bokstavene Þ og ð blir innført fra det engelske alfabetet.
• H bortfaller foran l, n, r i norsk og skiller seg fra de østnordiske språkene.
• Island og Norge sklir fra hverandre ved at de får tilsig av ulike ord.

Jamning:

• Begynner etter 1100 og skiller øst- og vestnorsk
• jamvektord og overvektord
• Endringsvokal og rotvokal virker på hverandre ("eta" blir "øta")

Og det siden skjedde:

Da er den eldste perioden over, og jeg skal bare nevne tiden etter veldig kort: Middelaldernorsk er en språklig periode hvor norsk taper egenarten. Embetspråket er dansk og norsk utvannes. Svartedauen er en katastrofe for landet, ikke minst for språket. Det topper seg under Dansketida, men mot slutten av perioden skjer en nasjonal bevissthet over hele Europa, også i Norge, og noen begynner også å jobbe med norske språket. Bokmål og nynorsk etableres, to virkemidler for å nå samme mål. Nynorsk heter det det heter i kontrast til gammelnorsk, ikke bokmål. På 1900-tallet blir samnorsk et virkemiddel, men er nå forlatt.

I dag må man kunne innrømme at nynorsk minsker i antall ettersom bokmålet faktisk er fleksibelt nok til å oppta dialektformer, som skulle være nynorskens styrke. I mange tilfeller lider nynorsken av tung konservatisme, som ikke minst Samlagets bokutgivelser viser. Interessen for norsk er derimot stor, hvilket program Petter Schjervens "Godt norsk"-program viser. Per Egil Hegges gode språkrøkt-spalte i Aftenposten er tilsvarende eksempel.

Dette er en tekst som naturligvis er under bearbeidelse. Jeg kommer (kanskje) til å rette på den og endre og utbedre deler, bl.a. faguttrykkene.

Dagbladet skryter i tillegg av at de var den første norske nettavisen med weblogger, og da rykker weblogg.no fram for å ymte frampå de var de første som tilbød denne tjenesten i Norge! Nemlig.
 

Blogg er nok fortsatt størst i utlandet, og da USA. News.com hadde en artikkel som de kalte Big boost for blogs in 2004 og hvor amerikanerne på sin vante vis kommer med treffende statistikk. Da året gikk mot slutten hadde 7% laget en blogg. Det er 8 millioner amerikanere. Rapporten, som News.com, henviser til het "State of Blogging," utgitt av "Pew Internet and American Life Project" . Og blogging øker i betydning. 9% av Internett-leserne holdt øye med politiske blogger under den siste presidentvalget, selv om kun 38% visste hva en "blogg" faktisk var.

Hvem er den typiske bloggeren i USA?
"Blog creators tend to be young men who have broadband and are Internet veterans. Fifty-seven percent of bloggers are male and are relatively well off financially, with 42 percent living in households with income of over $50,000," skriver News.com.
 

Bloggeren er altså av hankjønn, rimelig ung, har bredbånd og høy inntekt. Jepp, det stemmer. I tillegg er jeg både intellektuell og rimelig tiltrekkende, men har ikke hund.
 

Hvordan det står til i Norge er ikke like lett å bedømme. Dagbladet har flere blogger av middels og høyere kvalitet, og hvor hvert andre ord er en "link", som de så sært kaller det. Det er selvsagt en "lenke" de mener.
 

On the road to speak nynorsk
Ved å ta noen raske stikkprøver på Weblogg.no, herværende system, synes jeg å ane at gjennomsnittsalderen er lavere, tenderer mot hunkjønn, og da er også inntekten heller lavere enn høyere. Men det finnes flere ganske interessante blogger faktisk, selv hunkjønnet sin vane tro er mer private enn det andre kjønn, du vet - de fra Mars.
 

Mer pussig er den høye andelen av nynorsk-skrivende, til tross for at de samtidig nesten gjennomgående og konsekvent bruker engelske titler.
 

Nynorsk tekst med engelske titler. Ja, den motsetningen krevde en ekstra linje. Det er mye vondt og trist som ofte forbindes med nynorsk, men de som praktiserer det har da alltid hatt et rykte for i det minste å være språkbevisste. Noen er så bevisste at det heller mot det funtamentalistiske, og da mener jeg ikke å være fordomsfull. Tvertimot.
 

SMS-poesi?
Det andre man kan ane er mangelen på noe å si, selv om de har kule titler på sine mangler. Unntak finnes selvsagt. Her er et tilfeldig eksempel på ikke et unntak:
 

a perfect circle - the nurse who loved me
då e datoen onsdag 8 desember
å eg har ennå ikkje fått noe julakalender elle noe!
 

Legg merk til den konsekvente mangelen på stor bokstav i begynnelsen av hver setning. Er dette SMS-generasjonens form for poesi? Det er nesten fascinerende i sin minimalistiske form.
 

Ikke mer medisin på deg!
La meg minne om at det står i Den store fotballboken den dagen da Gud en dag talte til menneskene på Store Stå og sa, ikke to ganger, heller ikke tre, men en gang at ingenting blir så fort historisk som en fotballkamp. Siden er det blitt gjentatt flere ganger, også av Drillo.
 

Likevel er det en ung blogger som har satt seg fore å gi referat til samtlige fotballkamper. Ikke noe galt det, jeg fikk selv med meg en kamp eller tre i løpet av fjoråret, men samtlige? Da er også i tillegg fotballkamper i England inkludert! Det er som man blir gjort oppmerksom på at tegneserien Pondus er et rent realistisk verk. Er det en ordning med fastlegen hvor man får utdelt speed som jeg ikke er klar over?
 

Om å bygge ubåt
En annen ung mann (som kan være lutgammel for alt jeg vet) ser det på sin plass å holde en konstant sinna blogg om alt som rører og ikke rører seg av rør i midt-østen, og da særlig konflikten Isreal og palestinerne. Denne bloggeren, la ham være anonym, mener at alt som sier og menes, herunder også fakta, skal og må motbevises, motargumenteres og dunkes heftig i hodet.
 

Han gleder seg storlig over at det frie Internett-leksikonet Wikipedia ikke aksepterte hans innlegg i leksikonet. Det ble da tatt til inntekt for at Wikipedia ikke var så frie som de påsto. Jeg antar at gruppen Flat Earth Society, de som bekjemper denne uhyrlige løgnen at jorda er rund, også lider av de samme problemene med å bli tatt alvorlig.
 

Dog, det er bedre å bruke og evt. misbruke ord enn fosforbombe palistinske småbarn.
 

Unnskyld meg, nå må jeg tegne min gule undervannsbåt...

Før Internett ble allemannseie kom uttrykksbehovet fram på enklere vis; stensiler, håndskrevne ark, og kanskje til nød et offset-trykk i et beskjedent opplag og distribuert for hånd.

Idealistiske folk samlet seg i mørke kjellerlokaler og laget små aviser og trykksaker nesten på samme vis slik motstandsbevegelsen lagde illegale aviser under den tyske okkupasjonen. Disse trykksakene ble kalt for "blekka", "avisa", "manifest", kanskje også "bulletin", og snart kom også ordet "fanzine", sammensmeltningen av "fan" (tilhenger) og "magazin".

Gateavisa
Den alternative utgivelsene startet for alvor på slutten av 60-tallet, om man ser bort fra skoleaviser, religiøse og partipolitiske skrifter av begrenset interesse. Det første, og ikke minst den avisen som har levd lengst, er Gateavisa, som fikk sin beskjedne start i 1970 på to stensilerte ark. Det første flygebladet skulle snart vokse til en langt mer slagferdig månedsavis i et opplag som kunne nå opptil 15 000 eksemplarer.

En rekke navn var innom Gateavisa før livene deres førte dem andre steder; Syphilia Morgenstierne (Mari), Christian Vennerød, Josef S (Den grå eminense Audun), Arnfinn Bjørkly (også kjent som El Desperado), Jan Bojer Vindheim (som dro til Karlsøy og senere til Trondheim), Kjell V (den første heltidsansatte redaksjonsekretær), og kanskje den som er mest kjent for øyeblikket; Thomas Hylland Eriksen, som den gang var en oppkjeftig og opprørsk militærnekter som brukte tida som redaksjonssekretær i Gateavisa...

Merkelig nok, må man kunne si, så eksisterer avisa fortsatt. Jeg har nemelig sjekket på Internett. De er fortsatt en "avis for avikere" og fortsatt kan hvem som helst sitte i redaksjonen. Både posten og Narvesen krevde en "ansvarlig redaktør", og da ført Gateavisa alltid opp hele den mer eller mindre tilfeldige redaksjonen opp kollektivt som ansvarlige. Eller det motsatte, altså uansvarlig. Og fortsatt blir avisa snekret sammen i Hjelmsgate 3, ei sidegate til Bogstadveien i Oslo 3, rett nedenfor Valkyrieplass...

Pink Dirt er ikke bare poteter...
Gateavisa er selvsagt et eget emne i en hvilken som helst artikkel. Fra den overstående innledning gikk utviklingen videre til 1980-tallet og hva skjedde da?

Jo, pønken brøt løs, for helvete, og etter at det første sjokket hadde lagt seg begynte også norske tullinger å spille selv. Stol ikke på mastodontrocken! Stol ikke på den etablerte musikkpressa enten de kalte seg "Nye Takter", "Puls" eller "Dagbladet"! skreik de. Betong Hysteria som det på flere vegger i Oslo, og folka gikk opp fra Skippergata, da bygningen ble revet, og til det som ble Blitzhuset og som serverte de beste kjøttkakene i by'n (men de ble sikkert vegeterianere etter min tid). 

Nei, pønkefanziner slik som den som Jonny Yen lagde med full forakt for både tegnsetting, design og layout. Skjønt, var ikke det også en bestemt form for design - en anti-formgivning hvor linjalen ble kastet veldig langt vekk og ett letrasetark ikke var nok for en overskrift? Man utga egenprodusert musikk på musikkasett også. Alt som en del av den samme graffitien som sto sprayet på betongveggene i Oslos sidegater.  Hadde forresten ikke Helge Gaarder, han med gruppa Kjøtt, også en fanzine en tid der ute på Kolbotn? Og Atle Skift, var ikke det han het, han med Drammensgruppa Pink Dirt, hadde ikke også han ei bladfille før et visst antall unger han hadde farskap til krevde sitt?

Nedtur med computer
Men så kom PC'en på 1990-tallet, og folk oppdaget desktop publishing, som det het en stund. Og dermed døde egenutgivelsene mer eller mindre ut når den samme smerten som poetene hadde for å presse ting ut forsvant. Det ble likesom for lett, ble det ikke? Alt på PC'en ble jo like rett og linjert som om man hadde brukt den kjipe linjalen, om man ikke var så heldig at printeren jammet, slik at det ble litt interessant igjen... Ikke rart dette tiåret ble preget av Aids, -- både de alternative trykksakene som den seksuelle frigjøringen var definitivt over...

End of story. Bortsett fra at Gateavisa forlengst er kommet på Internett, og du kan søke helt ned første nummer, og sjekke temavalgene opp til moderne tid. Og sannelig er de ikke opphengt på pipa og tjallen fortsatt...

Last ned musikkassetten
Du merker det historiske perspektivet i dette notatet? Folk er faktisk begynt å gjenutgi gamle klassiske fanziner på Internett igjen, og faktisk også gamle skranglete musikkassetter som MP3. For eksempel er den amerikanske fanzine, "Cometbus", som opprinnelig ble håndtegnet, gjenutgitt under navnet "Lest We Forget". Blekka ble først samlet og utgitt av Aaron Elliot, som var trommeslager i "Crimpshrine" og "Pinhead Gunpowder" i 1991, i et forsøk på å dokumentere pønkescena i Berkeley på 1980-tallet. I begrunnelsen for "the effort to digitally preserve old music" sier han:

"I don't want to be accused of wild exaggeration by saying the music here is exactly essential (although there's some great stuff here) but it is absolutely essential to appreciate the why, who, and how of what was being created at the time. Their output has had a significant impact on today's music. You can connect the influential dots from this tape to Maximum Rock'n'Roll to Operation Ivy to Green Day to whatever indie/punk act you're listening to right now."

Sjekk ut TheOtherPage: Lest We Forget med lenker til laaaange musikk-filer.

PS: Som du ser, jeg kom til poenget... :-)

Blame Canada! Skyld på Canada! Alt galt i USA skyldes selvsagt Canada. Det hele startet lenge før animasjonsfilmen "South Park" sang:

Times have changed,
Our kids are getting worse They won't obey their parents, They just want to fart and curse. Should we blame the government, or blame society, or should we blame the images on tv No!
Blame Canada! Blame Canada

Alt galt i USA skyldes først og fremst Canada. Canada er egentlig ikke et eget land. De snakker fransk, for søren. 31 millioner og pluss noen kanadere teller egentlig ikke. La oss være ærlige, amerikanere hater kanadere, kanskje ikke så mye som de hater mexikanere, men det nærmer seg. Og når vi sier amerikanere, så mener vi republikanere. Fredselskende, kristne republikanere fylt av Jesu-fredsbudskap hater så mye i denne verden. Blame Canada!

Republicans don't hate Canadians personally but they do hate Canadians collectively. The hate comes from a deep philosophical difference with the way Canadians live. Many of the principles that conservative Republicans dislike the most, actually work in Canada, maybe not perfectly but they do work and this drives conservative Republicans crazy...

Kilde:  Why Conservative Republicans hate Canada

Ikke et eget land? Snakker de ikke litt rart? De lange aaa'ene?

Sure, there are cultural differences between Americans and Canadians, but they're pretty much the same as the difference between California and, say, Alabama. Sacramento and Boise, Idaho. We're different, but not so much that we're not essentially the same people...

I envisioned some guy with a "RUSH IS GOD" bumpersticker out in Colorado ranting and raving about "those damned Canadians...can't trust 'em".

Kilde: Watching our northern neighbours

Beklager og sorry about that! I mean "neighbors", not "neighbours"... Fy og fy. Husk, that down here we killed a bunch of Brits to not have to see that goddamned extra "u", so spell things correctly...eh?

Men hvorfor gjøre ting så vanskelig med å forklare dem? Tingenes tilværelse (das ding an sich etc) kan kokes ned til tingens enkleste Framskrittspartivennlige faktor: Canada sucks and I hate Canada. They is dumb not like us smart Americans. I hope Cananda blowed up on themselves. I know a Canadian and he hads shifty eyes.

Kilde: Canada Suck!!!

Forresten siste sitat har en kanadisk kommentar: Your sentence "They is dumb not like us smart Americans." (and all other sentences before and after) is grammatically incorrect. The fact that you consider your inability to construct a proper sentence to be "smart" amuses me to no end. Go fuck your hat, eh.

Apropos fucking your hat, det minner meg om en amerikansk venn som innrømmet at "having sex with a lawnmover is possible, though quite interesting in the beginning it's mostly painfully..."

En kanadisk venn ble sterk frustrert av å bli forvekslet som amerikaner: "Jeez, man!" kunne han si. "I am Canadian! Much more polite and less armed!"

Fredselskende amerikanere er selvsagt ikke totalt uforsonelig til tross for den kanadiske fare, slik en fyr innrømmer under tittelen One Way I Don't Hate Canada.

Fordi For a while I thought that Canadians had nothing in common except the fact nobody there, with the exception of a boatload of hippies, was American. I whimiscally decided that, in order to be taken seriously, a country needs someone outside the country to hate it (besides the Quebecois)--and everybody was ignoring them. So I've been politely loathing Canada and things Canadian as my bit to help out Canadian sovereignty. Since every Canadian I met seemed to despise my country for being so violent, blah blah blah, I thought it a cry for attention and was willing to throw you lot a bone.

Det er noe i det. For noe av det amerikanerne frykter mest er farene ved at kanadierne ikke i større grad er bevæpnet. En ubevæpnet nabo er truende til bortimot alt!

Our northern neighbors may try to cut gun freedoms here! Canada's two major parties -- the long-ruling Liberals and the new Conservative Party of Canada -- remained deadlocked after the polls closed last night. In all likelihood, that's bad news for gun ownership and public safety up north.

Det skriver Eli Lehrer så sent som sist sommer under tittelen Blame Canada, karakteristisk nok, og fortsetter med stjerneargumentet mot tvilsomme kanadiere: De hakke noe gun!

Canadians, whose Charter of Rights and Freedoms contains no right to keep and bear arms and whose legal system offers little in the way of judicial review, will almost certainly have at least some of their guns taken away when their newly organized government gets down to business!

Faren med ubevæpnete folk kan altså spre seg. Hva kan man si? Go fuck your hat, eh?

Right on, man! And dogs, please beware:

Hvis Nazi-Tyskland vant Den andre verdenskrigen, hva ville da ha skjedd? Hvis Tyskland isteden vant Den første verdenskrig, noe som faktisk var mer sannsynlig enn hva som de fleste har trodd. Hva ville da ha skjedde med Europa? Og ikke minst, hvordan ville Norge utviklet seg?

Et alvorlig og fundamentalt vendepunkt i historien, ikke bare for Norge, med for Europa, og da kanskje også verden, var et spørsmål om vind et par dager. Hadde vinden vært annerledes i Den engelske kanal, om den hadde vært vendt den andre vegen, kunne verden ha vært forskjellig. Da kunne flertallet av verden ikke hatt engelsk som internasjonalt språk, men kanskje en variant av norrønt...

Mulig? Slett ikke umulig. Hvis så, så kanskje...

Kontrafaktiske hypoteser
Hva er dette for spørsmål? Det er kontrafaktiske sådanne. Faktisk historie parret med det motsatte. I stedenfor å se på det som faktisk skjedde ser man på det som kunne ha skjedd om det var et avgjørende vendepunkt i historien. Men for i det hele tatt kunen stille kontrafaktiske spørsmål må man kunne sin historie.

Skjønnlitterære og spenningsforfattere av ulike slag har lekt seg med slike tanker stadig vekk, men også tungt seriøse forskere har vært involvert. Ikke så mye i Norge riktignok, hvor akademia ikke liker forskning som har altfor mye av leken over seg. Forsker du, herr historiker, eller har du det bare morsomt?

Øystein Sørensen har skrevet boken "Historien om det som ikke skjedde" med undertittelen "Kontrafaktisk historie", nylig utgitt på Aschehougs forlag.

Øysten Sørensen er professor ved Universitet i Oslo og har siden studiedagene som anmelder og skrivbent av alvorlige og mindre alvorlige ting for studentavisen Universitas vært en spenstig forfatter. Av boklisten hans ser jeg en rekke tunge verk, samt en del av lettere kaliber, og hvorfor skulle det siste være galt? Som etterkrigsgenerasjon (født i 1954) er Øystein Sørensen flerkulturell, Han leser skjønnlitteratur, hør på rock, ser film, leser tegneserier og fordyper seg i faglitteratur utenfor sitt eget forskningsfelt. Det er trekkene til et moderne og urbant renessansemenneske vi ser.

Jeg nevner disse forklaringene ettersom Sørensen selv ser grunn til i forordet å forvare sin egen bok. Eller riktigere, han ser liten grunn til personlig å være i forsvarsposisjon, men han ønsker gjerne å argumentere for andre historikere ikke bør unngå, men faktisk oppsøke kontrafaktisk historieskrivning. Her er en argumentasjonskjede:

"Kontrafaktisk historieskrivining -- gjerne presisert til kontrafaktiske hypoteser -- er en nødvendig del av enhver seriøs historieskrvning, Men slik hypoteser er ikke bare nødvendig -- i logisk forstand -- heller. De er overalt i historieskrivningen. De er bare ikke synlige. De er dessuten nyttige og fruktbare. Og som antydet -- midt i all seriøsiteten -- de er gøyale å befatte seg med."

Et Norgeshistorisk ekempel: vinden i 1066
Jeg skal ikke gjenfortelle hele kjeden av indisier som Øystein Sørensen kommer med i bokens andre del (side 97), men referere hovedtrekkene kort. England var, som Sørensen sier i sitt lesevennlige og tildels muntlig stil, et fett bytte i år 1066.

Fra Frankrike truet normannerne ledet av William, senere gitt navnet Erobreren. Fra nord kom kanskje den mest aggresive og kanskje den mest krigserfarne norske kongen noensinne, Harald Hardråde, alliert med misfornøyde engelskmenn, blant annet den engelske kongens bror Tostig.

I England hadde den angelsaksiske kongen Harold Gudwinsson endelig et slags samlet England under seg for første gang i historien, etter århundrer av invasjoner og indre splid. Og i dette året 1066, var landet igjen utfordret.

Den faktisk historien er at at Kong Harald Hardråde landet i nord med en svær hær. Hvor stor er ikke godt å si, men det er blitt antydet 300 langskip. Etter å ha vært seierrike i en rekke mindre slag, erobret den største og viktigste byen i nord, York, tar den norske kongen og en mindre styrke en lett tur ut i den grønne. Med brynjene liggende igjen blir de selvsagt overfalt av den hærstyrke som den engelske kongen har samlet sammen sør i landet, og deretter brukt tre dager på å haste nordover. Ved Stamford bro møtes de to, og den norske kongen faller og det norske erobringen faller sammen med kongen.

Deretter må den engelske kongen i all hast skynde seg sørover og møte en ny trussel, nemlig de franske styrke ledet av den normanniske hertung William. I et nytt slag ved Hastings får Gudwinsson en pil i halsen og den engelske motstanden faller sammen. The rest is history, som de sier over der.

På forbausende kort tid stormer normannerne over Wales, Scotland og ikke minst Irland og danner grunnlaget for det engelske imperium, et land som aldri er blitt erobret senere, og grunnlaget for at verden snakker engelsk (selv om normannerne ironisk nok var fransktalende).

Kunne det ha vært annerledes?
Men hva om William hadde kommet først? Han ble faktisk forsinket av de kraftige høststormene. Vinden i august og septemberdagene i 1066 forsinket langgangen. Da de først satte over kunne den franske hæren gå ganske uhindret i land og da slaget kom i gang den 14 oktober var det lenge jevnt mellom de to styrkene. Og det til tross for at de engelske hadde nettopp vært igjennom ett, og var trette og slitne etter en tre dagers marsj.

Hvis vinden hadde vært annerledes ville de ha møtt de franske styrkene først, og ikke møtt dem tidligere, på stranden før de rakk å befeste seg. Det er ikke usannsynlig (sannsynliggjøring er viktig for kontrafaktisk historie) at de engelske styrkene ville ha vunnet. Deretter måtte de i hu og hast ha marasjert nordover og møtt de norske hærstyrkene.

Om nordmennene ikke hadde vært så dustete som å ta en pikniktur med en tredjedel av hæren, men i stedet hadde møtt den engelske hovedstyrken med alt de hadde, og med det norskvennlige Nord-England i ryggen, er det ikke usannsynlig at Harald Hardråde hadde vunnet. Tross alt hadde både nordmenn og dansker vært seierrike i Midt- og Nord-England i et par århundrer allerede.

Et norsk England?
Med England erobret ville Harald Hardråde ha vært hersker over et ganske mektig Nordsjøimperium: Norge, Danmark og England. Det ville uten tvil ha vært den mest betydningsfulle sjøfartsnasjon i verden.

England fikk en kraftig befolkningsvekst i årene etter 1066. England hadde uansett sannsynligvis blitt det administrative sentrum for denne nasjonen, men kanskje med tyngdepunkt i nord, rundt York, og ikke i London. Språket ville ha utviklet seg i blandingspunktet fra norrønt, gammelengelsk og anglosaksisk, og uten den tunge innflytelsen av fransk som skjedde med normannerne.

Nordmennene kjente allerede til sjøveien til Amerika. Med dette nord-vestlige Nordsjøriket som tyngdepunkt er det mulig å tenke seg at kolonisering av Amerika kunne ha skjedd før det faktisk skjedde, ettersom nordmennene faktisk hadde kunnskapen om sjøveien til den nye verden via Island og Grønland.

Selv om Nordsjøalliansen kanskje uansett ville ha falt fra hverandre ville England ha hatt en helt annen kurs og et helt annet språk. Med normannerne kom tyngden til å ligge rundt London og det preget det engelske språk slik som det skrives og tales i dag. Lengre nord var dialekten mye nærmere gammelnorsk, og mye nærmere det som vi i Norge snakker og skriver. Antageligvis ville dagens norsk ha vært nærmere gammelnorsk enn preget av dansk og tysk.

Holberg i Edinburg
Det er ikke sikkert at det hadde vært så dumt. Kanskje Ludvig Holberg mer naturlig hadde dratt til Edinburgh enn til København? En moden Holberg preget av Shakespear enn av Moliere?

Øystein Sørensen ser for seg at en sterk nordisk kulturalliansen ville ha hevdet seg mot den latinske kulturen på en helt annen måte enn hva som reelt skjedde. Hansatene, den nordtyske handelsmonopolet, ville ikke ha vært istand til å dominere slik de faktisk gjorde, og reelt la det unge norske riket i kne (forunderlig at Hansatenes betydning ikke er blitt nærmere beskrevet i Europas historie). England ville ha vært juvelen i det nordiske riket, skrivet Sørensen, om vinden hadde snudd tidligere i september 1066...

En bok verd å lese. Og den er faktisk ganske lettlest før man kommer til de mer teoretiske utgreiningene i siste del, som ikke er tyngre å lese, men mer preget av forfatterens historieteoretiske forelesninger, og som nok angår historiefagets indre krets mer enn folk flest. Har du ikke hørt forfatterens navn før, så bit deg fast i det som en steinbit. Øystein Sørensen er en skikkelig luring.

Øystein Sørensen:
Historien om det som ikke skjedde
Aschehoug 2004
ISBN 82-03-22901-8
Pris: ikke mer enn hva en skjorte koster...

Svenskene slår oss på feriefyll. Dobbelt så mange svensker som nordmenn drikker mye mer enn vanlig på ferie, skriver Aftenposten. 

76 prosent av oss drikker mer på ferie enn hjemme. 12 prosent drikker mye mer. Men svenskene slår oss. Dobbelt så mange svensker som nordmenn drikker mye mer enn vanlig på ferieturen.

Kan dette akspeteres?
Kodeordet her synes å være "Mye mer". Det offentlige må inn og bevilge penger. Og det så det svir. Drikkepresset kan ikke lenger bare gå og skure på rene og urene tilfeldigheter. Her må det tas ansvar. Gjør drikkepresset til et offentlig ansvar!  Mye mer!

En nye annonsekampanje vil bli ønsket velkommen av en annonsehungrig presse. Vi kan tenke oss lett animerte slagord som "Alt skal ned, selv om det kommer opp!" og "Du tåler alltid en til..." og ikke minst, min favoritt, "Det er det fjerde glasset som smaker best!"

Jeg foreslår at vi kaller kampanjen "For svingende!"

Jeg bare spør jeg! "Slik velger du riktig PC" - "Slik velger kvinner bil" - "Gjør feriekupp nå"

Nei, dette er ikke innslagene i denne ukens "TV2 hjelper deg", men Dagbladets tre siste førstesider.

Egentlig er det overstående fra en annen blogg som kaller seg Bare blåbær -- om de små ting i livet. Jeg kunne ikke dy meg for å kommenter det. Og deretter falt jeg atter en gang ned i den narcissistiske fella hvor jeg finner ut at det jeg hostet i en kommentar egentlig er utrolig genialt. Hvorfor skal ikke min egen blogg nyte godt av mine gylne gullkorn...

Her er svaret:

Jeg har spurt om det samme selv også. Beklageligvis har vi oss selv å skylde på. Dagbladet har drevet grundige marked- og leserundersøkelser og funnet ut at dette stoffet selger. Det er derfor Søndagsbilaget ser ut som det gjør. Dagbladets undersøkelser har vist at kvinner leser mest, de er også mer påvirkelig av reklame enn menn. De er også mer opptatt av å kjøpe dings og duppeditter, foruten å reinnrede kjøkkenet eller badet for femte gang på like mange år...

Hvorfor da trykke en interessant artikkel som kan forandre livet eller verden, når man skrive en uinteressant artikkel om et uinteressant emne som får kvinner til å kjøpe uinteressante gjenstander, og dessuten kan man da selge reklame for uinteressant dingser til det samme bilaget.

Og så kommer den største gevinsten for Dagbladet: dette gir jobb for redaktør Hege Duckert. Uten dette tøvet måtte hun arbeide mer.

Med andre ord, vi har sett oss selv i speilet, og fienden er oss selv.

Oppdatering:
16. november hadde Kathrine Aspaas en kommentar i Aftenposten som viderefører min tanker (eller omvendt om du vil): "Tabloide? Ikke vi," skriver hun som tittel. "Neste gang du sukker tungt over tabloide medier, så tenk over hvordan du selv bruker tiden." Og videre:

Vi mennesker har den fantastiske og fryktelige egenskapen at vi juger så vi tror det selv. Avisenes leserundersøkelser viser nesten uten unntak at folk ønsker seg mer utenriksstoff, politiske analyser og dype temasaker - tunge av sosial prestisje. Problemet er bare at det som regel er sport og underholdningsstoff som troner på toppen av leserstatistikkene.

"Sladder er sivilisasjonens lim. Det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli sakket om, lærte vi av Oscar Wilde. Popmusikk og tegneserier har skiftet status fra tull til kultur i løpet av ti år, og Hermann Hesse og Donald Duck ligger sammen på nattbordet uten blygsel..."

Fordi: "Likevel. Dersom du klager over at det ikke finnes dype analyser og intelligente dokumentarer i norsk presse, bør du snarest skifte radiokanal. Mens drøyt 30 prosent av oss velger underholdningskanalene P4 og Kanal 24, er det bare syv prosent som velger landets desidert beste radiokanal - kulturkanalen P2."

Nemlig. Fienden er oss selv.

"Åh, Bodø Glimt, Bodø Glimt... Vi har fella tåra og stundom besvimt..."

Egentlig skrev jeg dette i en kommentar i en annen blogg, fotball.weblogg.no, og fant deretter ut at jeg vil sikre mine visdomsord for ettertiden i eget arkiv. Det er noen viktige eksistesielle spørsmål her:

"Det var ikke akkurat seiersstemning i bussen Glimt-laget kjørte med fra Gjemselund til Gardermoen lørdag ettermiddag etter at laget hadde tapt 1-0 i den første kvalikkampen. - Stemningen er ikke høy, for å si det sånn," sier assisterende Glimt-trener Jan Erik Bjerk på Glimts egne hjemmesider. For å si det sånn...

For å si det på en annen måte: En støttepasning er feigt. Hovedtrener Øystein Gåre derimot har vel ingenting vettugt å si om hva som kan gjøres. Nesten, men ikke helt, for til Dagbladet (07.11.04) sier han det slik:

"Dra og fiske på Vestfjorden. Jeg kan like godt svare det, for det er et håpløst spørsmål å svare på."

Det er jo også en måte å si det på. For å si det sånn, som de sier. De nagende, eksistensielle spørsmålene er dog følgende:

Hvordan kan ett av Norges beste lag være så dårlig? Hvordan kan et lag som kanskje spiller den vakreste angrepsfotballen i Norge gå i stå og ikke skåre mål? Hvorfor går ikke ballen raskt og i lengderetningen? Hvorfor er Glimt bare stundom glimtvis bra?

Det er helt uforståelig. Men Glimt er vel moden for både uskiftninger og ny ledelse. Runar Berg (se bilde), som var på landslaget i fjor, er en skygge av seg selv. Åsmund Bjørkan har framtiden ganske langt bak seg og er moden for å legge opp. Stig Johanssen er preget av at han tapte rettsaken mot Erik Soler og nå er i minus både på fotballbanen og i banken. Trond Fredrik Ludvigsen er fortsatt et uforløst talent. De andre gutta springer stort rundt og rundt, feilplassert i forhold til seg seg selv, i forhold til andre og i forhold til ballen, og uten mål, retning og mening. Enkeltvis kan man stundom se kvalitet i Glimt, men samhandlingen er der bare glimtvis.

Spørsmålene over er ikke blitt besvart, men det finnes noen andre svar:

Eneste løsning er å sette treneren tilbake til talentutviklingen, spark fire-fem overbetalte spillere, skaffe noen sultne unggutter fra Mo i Rana, Fauske og Lofoten, få Drillo inn for å lære gutta hvordan man spiller forsvar. Neste kamp mot Kongsvinger er uansett tapt. For Bodø Glimt gjelder det å ha en plan for neste år når laget ligger en divisjon lengre ned. Dessverre.

Glimt har en veldig redelig klubbsang, det skal de ha.

En oppdatering:
Jeg var ikke klar over at ledelsen i Bodø Glimt leste denne bloggen og tok min råd på alvor. Fra mandag er hovedtrener Øystein Gåre tilbake i sin gamle jobb som spillerutvikler i klubben. Gåre og Glimt ble tirsdag enige om at Gåre fratrer som Glimt-trener, skriver Aftenposten 09.11.2004. Hvem som blir ny trener er ennå ikke blitt avgjort. Gi meg litt tid så skal jeg komme opp med et navn...